Kåre Berge
Professor ved NLA Høgskolen, Bergen
Rektorene Ingunn Folkestad Breistein ved Ansgar Høyskole og Frank-Ole Thoresen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole skriver i et oppslag i Vårt Land 25. februar at det ikke er politikerne som skal bestemme teologien i skolene. Det er jeg helt enig i. Lov om universiteter og høyskoler (UH-loven) fastslår at universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisning og forskning eller ved individuelle ansettelser. Dette verner institusjonene mot politisk innblanding. Kravet fra de to er helt i samsvar med loven. Men det samme gjelder styrene for de kristelige høyskolene.
Akademisk frihet
De samme institusjonene er pålagt å fremme og verne om akademisk frihet internt. Samtidig har hver enkelt fagperson et selvstendig faglig ansvar. Da begynner påstanden fra de to å bli vanskeligere. Hva vil det si å bestemme teologien når teologien selv er den gjenstanden det forskes på? Det er her de to rektorenes resonnement bryter sammen: Har man gjort teologi til forskningsfag, kan ikke en ikke-faglig instans, f.eks. et styre for høyskolen, bestemme enkeltresultater av denne forskningen, like lite som politikerne kan det, uten å komme i konflikt med grunnleggende forutsetninger for forskning, og i konflikt med UH-loven. De private høyskolenes eksterne styremedlemmer er i samme stilling som politikerne overfor de statlige.
Motsier seg selv
De to rektorene sier at det er «helt legitimt å mene at noen fortolkninger [i samlivsetiske spørsmål] er bedre enn andre». Hva mener de med det? At det er noen fortolkninger vi liker bedre enn andre, og at de derfor er unntatt forskning? Eller mener de at et styre eller en rektor kan være overdommer over den faglige debatten og avgjøre hvilken tolkning som er best?
Forskning lever av mangfold og meningsbrytning, av selvkritikk og metodisk tvil. Også de kristne høyskolene er etisk forpliktet på Forskningsetiske retningslinjer gitt av de nasjonale, forskningsetiske komiteene. Her fastslås det at ulike forskere kan få ulike svar på samme spørsmål, og at det er argumentenes holdbarhet og relevans som avgjør om det er god forskning eller ei. De to rektorene ser ut til å ville løfte de samlivsetiske spørsmålene ut av den faglige samtalen og la ikke-faglige instanser bestemme. Dermed motsier de sitt eget krav om ikke-innblanding fra politikerne.
LES OGSÅ: NLA-ansatte: NLA-eierne bidrar til å skape en usannsynlig gjeng med homoaktivister»
Vi trenger åpne samtaler
De to rektorene blander sammen sitt oppdrag om å være en kritisk motstemme og fri forskning. De forutsetter at den kritiske motstemmen opphører når forskningens ulike stemmer innad på høyskolen slippes fri. Men det er slett ikke tilfellet. I forskningens rom kan den kritiske motstemmen bare overleve i et klima hvor man kan stå for ulike standpunkt – også kristenkonservative – og samtidig sette disse i spill i helt åpne samtaler. Ledelsen, styrene og eierne av våre konservative kristne høyskoler har i sin styringsiver et akutt behov for en mer positiv pluralitetstenkning. Man kan ha en profil som kristen skole, men når det gjelder forskning og samtaleklima, må ting samtidig settes i spill.
I en tid hvor polariseringen mellom ulike sider i samfunnet øker, er det kritisk nødvendig at noen igjen arbeider frem det åpne forhandlingsrommet, rommet hvor man kan overveie hverandres standpunkt og argumenter i respekt. Det er en misforståelse å tro at man arbeider for et demokratisk samfunn hvor også minoritetene blir hørt – en forståelse av demokrati som er på vikende front – ved å hindre mangfold innad. Det er ikke nok å vise til at man selv fremstiller de ulike syn.
Opererer med statisk sannhetsbegrep
De to rektorene stiller krav til samlivsform. Tilsettinger og verdidokumenter viser at dette også gjelder meninger om samlivsform. De sier at det er helt legitimt å mene at noen fortolkninger er «bedre enn andre». Det er i og for seg ikke problematisk før det kommer til hvordan denne meningen etableres. Når den skal sikres gjennom forhåndsdefinerte krav til dem som tilsettes, er det derimot problematisk.
Hvis de to rektorene mener det, tyder det på at de på samme måte som mye av kristendommen i dag, er gjennompreget av modernitetens tro på de klare utsagnenes makt. Det låser enhver debatt om viktige spørsmål, i et enten-eller, hvor alt handler om å si ting tydeligst mulig og «sannest» mulig. Det er et sannhetsbegrep som er altfor statisk. Man havner ikke i moralsk nihilisme fordi om man sier at sannheten er deliberativ, at den er avhengig av at man overveier ulike muligheter og erkjenner at sannheten ofte er sammensatt og ikke entydig. De to rektorene bør videre utfordres på hvordan de tenker seg at sannheten etableres på deres skoler. Hvordan tenker de, f.eks., om Habermas’ ideal om at kravene til sannhet må spilles ut i et samtalefellesskap med en felles tro på de rasjonelle argumenters overbevisningskraft?
LES OGSÅ: NLA-eiere: «Ingen bør være overrasket over vårt syn på samliv»
Kristne høyskoler risikerer å bli strategisk fellesskap
Tanken søker sin egen frihet. Hvis ikke våre høyskoler gir lærerne denne friheten, forfaller samtalefellesskapet til å bli et strategisk fellesskap. Erfaring fra egen institusjon tilsier at man til tider ikke har hatt et samtaleklima for åpen debatt om «sensitive» spørsmål som de samlivsetiske. Tidligere har spørsmål om kvinnelige prester og dåpssyn hatt samme skjebne. Men dette er bare en liten del av bildet. På de «ikke-sensitive» fagområdene, den store majoriteten av fagfelt, der hvor ledelse og styre ikke har hatt en spesiell, teologisk interesse, har derimot samtalefellesskapet fungert og forskningen utviklet seg. Det er for eksempel ikke vanskelig å se at deler av pedagogikken som presenteres ved min institusjon, utgjør en tydelig motstemme forankret i en inklusiv kristen menneskeforståelse, og det nettopp ved at den er sluppet fri.
Ledelsen utfordrer inkluderingstanken
De to rektorene viser til at de med sin alternative utdanning leverer «et utdanningstilbud som samfunnet drar nytte av». Det er forståelig, men det blir problematisk når deres krav om å ha den beste etiske fortolkningen av samlivsetiske spørsmål, kolliderer med samfunnets behov for å ivareta mangfoldet og sørge for at også de marginale gruppene får muligheten til et godt liv. Spesielt blir dette problematisk for en stor institusjon, som f.eks. NLA med nesten 3000 studenter, med en rekke fag som kvalifiserer for ulike yrker i det mangfoldige samfunnet, i den offentlige skolen, og som gir rektor- og lederutdanning på anbud til de enkelte kommunene.
La oss ikke glemme at debatten i vinter koker ned til ett spørsmål: Kravet om ett syn på varige likekjønnede samliv og samboerskap. La oss heller ikke glemme at den kristne forankringen ikke har hindret de pedagogiske og interkulturelle utdanningstilbudene ved for eksempel NLA fra å være ettertraktet både i det offentlige skoleverket og hos kommunene. Det er bl.a. fordi de som har gjort jobben, har representert den samme mangfolds- og inkluderingstenkningen som samfunnet i dag legger til grunn. Det er eierne, ledelsen og styrene som utfordrer denne anerkjennelsen, ved at de gjennom sine verdidokumenter og tilsettingsreglement indirekte signaliserer at det skal formidles ett bestemt syn på samlivsetiske spørsmål som hverken teologer eller andre fagfolk er enige om.
LES MER:
