Aud Irene Svartvasmo
Ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus
Kor e alle helter hen, spurte Jan Eggum i en låt på begynnelsen av nittitallet. Hvor er det blitt av heltene? Jeg, og mange med meg, smiler gjenkjennende til teksten om de som utgjorde det trygge og stabiliserende i oppveksten. Heltene som kjempet for det gode, mot det onde. De som gjorde verden enkel og ga oss noe å tro på, enten navnet var Zorro, Marx eller Jesus.
Når de første heltene røk ut, kom nye til. Til tross for at jeg var blitt mer rustet til å avkle fenomenet, lot jeg meg stadig forføre. Jeg erkjenner en tilbøyelighet til å la meg begeistre. Så får jeg også min skjerv av skuffelser. Før eller siden blir også nye helter plukket fra hverandre.
Drømmen som brast
De siste ukene har avsløringene rundt Jean Vanier rystet mange. Jeg er overrasket over hvor mye det også rystet meg. Selv om han ikke har vært noen viktig del av mitt liv eller teologi, har jeg latt meg fascinere av Arken, organisasjonen han grunnla. Dessuten har han snakket og skrevet klokt om sårbarhet, om det ødelagte, og om det helende i fellesskap og i Gud.
Noe i meg lengter etter helter. Mennesker som lever troen sin på en måte som virkeliggjør Guds kjærlighet. Det er trosstyrkende og inspirerende. Jeg får lyst til å ligne dem. Desto mer smertefullt er det når de blir avslørt. Noe dør da. Drømmen går i stykker, sammen med det barnlige håpet om at det skal finnes noe som er helt og rent. Noe skinnende vi kan holde opp og si: Se her. Dette!
Drømmer kan ikke repareres. De punkterer som en ballong. Hvor skal vi vende oss, når det vi stolt strakk oss etter og målte oss mot, ligger igjen som en stusselig ballongrest på bakken? Kan noen være så snill å sende meg en ny drøm?
LES OGSÅ: Grunnlegger av Mariahuset, Wera Sæther: «Jeg skylder Jean Vanier en takk»
Det finnes ingen helter
For Mor Theresa mistet troen og Jean Vanier misbrukte kvinner. Den kjekke presten forgrep seg på konfirmantjenter, og diakonilederen underslo penger. Den populære idrettstreneren i bygda viste seg å ha mange unge gutter på samvittigheten. Ja, og så er det alle de historiene som bare finner veien til sjelesorgrommet, og ikke engang dit. Historiene som aldri bryter overflaten, men finnes som mistillitsskapende erfaringer som mennesker må bære på resten av livet.
Kanskje vi like gjerne skal se det i øynene. Drøm er drøm, og det finnes ikke ufeilbarlige helter. Det finnes bare mennesker. Vi kommer i uendelige variasjoner, men én ting har vi felles: Menneskeligheten. Som mennesker er vi skapt og villet av Gud, samtidig som vi er fullkomment ufullkomne. I dette spennet er det vi lever og forvalter livet vårt. Simul justus et peccator, på samme tid rettferdig og synder. Skulle ikke nettopp denne forståelsen legge til rette for at vi våget å leve transparente liv, våget å vise frem både det vi er stolt av og det vi skammer oss over, og bli sanne for hverandre?
Omsluttet av ømhet
I stedet for å lete etter nye helter, foreslår jeg at vi foretar en vårrengjøring hos oss selv. Tåler livet mitt lys på seg? Er det sammenheng mellom det jeg sier og det jeg gjør – mellom det jeg forkynner som prest og det livet jeg lever? Det er en fin fasteøvelse. Tranströmer setter mot i meg med diktet Romanska bågar: «Skäms inte för att du är människa», skriver han, «var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt».
I morgenliturgien på sykehuset ber vi en bønn basert på et dikt av Margareta Melin: «Gud, du ville vårt liv og skapte oss etter din vilje. Derfor kjenner du til alt. Det svake og det sterke, det syke og det friske. Takk for at du omslutter oss med ømhet. Nå betror vi oss til deg, uten frykt og forbehold, du som legger din skatt i skjøre leirkar.»
Se det mennesket, sa Pilatus. Se det mennesket, sier jeg. Det er noe her som er mer solid enn en drøm. Noen sko som er akkurat passe. Vi er mennesker. Skjøre leirkar med hakk og sår, som med alt vi er, er omsluttet av Guds ømhet. Verken mer eller mindre enn akkurat det. Jeg tror det er nok.
LES MER OM VANIER-SAKEN:
• Gyrid Gunnes: «Vanier-rapporten omtaler seksuelle overgrep på en lite feministisk måte»
• Leder: Ville Vanier-rapporten blitt tatt slik imot for 10-20 år siden?
• Kristen-Norge rystes av Vanier-saken: – Jeg kunne først ikke tro det var mulig
• Arne Borge: «Bak vakre ord om nåde og sårbarhet skjuler det seg nok en kristen overgrepsskandale»
