Erhard Hermansen
Generalsekretær i Norges Kristne Råd
Jeg gjør min plikt og vasker hendene i tette intervaller, for jeg har vann og såpe – til og med en flaske antibac har jeg sikret meg i lomma. Jeg desinfiserer dørhåndtak og varer og kjøleskapshåndtak etter en tur på butikken.
Akkurat nå er vi velsignet med noe så konkret å forholde oss til som klare regler for hva jeg og hver enkelt av oss kan gjøre til det beste for andre – til det beste for utsatte grupper, så vel som for oss selv. Det er å følge Folkehelseinstituttets tydelige instruksjoner for hva vi må gjøre og ikke gjøre for å minimere smitterisiko. Midt i krisa er det godt å ha noe tydelig å lene seg på: Vi kan følge helsemyndighetenes råd og veiledning. Enkelt og greit. Jeg gjør mitt for laget. Men hvem regnes som en del av laget?
Hvor går grensen?
Hvis vi hever blikket – ut over landegrensene så blir det straks mer vrient. Vi ser at smitten er i ferd med å innta flyktningleirer og stiger i fart innover land med mennesker som mangler noe så basalt som vann til å vaske hendene med. Vi står ansikt til ansikt med spørsmålet: Hvor går grensen for dugnaden? Stopper den opp ved landets grenser? Eller kan vi foreta et geografisk sprang for å gjøre det vi unektelig evner å gjøre for å hjelpe?
Inn i stua gjennom fjernsyn og radio og nettaviser får vi servert scener fra land hvor situasjonen er mye mer komplisert. Mens vi går over friske bekker etter antibac, må tiåringer i Etiopia gå mange kilometer for å hente vann til familien og dyr i landsbyen. Når de kommer tilbake kan de ikke gjøre annet enn å stole på at vannet ikke er forurenset, og hvis vannet er forurenset så risikerer tiåringen at lillebroren blir syk av noe så tilsynelatende uskyldig som diaré. 700.000 barn under fem år dør hvert år som følge av diaré som skyldes urent vann – fra vannkilder de deler med dyr og innsekter, avføring og skitt. Og så kommer nå koronasmitten på toppen av det hele!
LES OGSÅ: Høybråten: «Milliarder av mennesker mangler de viktigste verktøyene mot korona: såpe og vann»
Vi kan hjelpe
Skal vi først og fremst tenke dugnad mellom oss, innenfor våre egne grenser? Eller skal vi ta et solidarisk hopp videre over landegrensene? For vi har midler til å hjelpe, så utsatte land i det minste har en sjans til å bekjempe smitten med rådet som troner på lista fra verdens helsemyndigheter: Å vaske hendene. Mens 5.367.580 nordmenn frykter sprengt kapasitet på velutrustede sykehus, er kontrasten … – jeg vil si blindende stor – til et samfunn uten vann.
Det er fysisk lite vi kan utrette i denne tiden, hvor det meste barmhjertige vi kan gjøre er å holde seg hjemme. Men vi behøver ikke lete lenge på nett etter frivillige organisasjoner som er villige til å ta et spadetak for meg, grave fram brønner i land og landsbyer der de trenger det mest. Dette er noen som har spesialisert seg på hva som må gjøres, hvordan det skal gjøres og hvor støtet skal settes inn: Kirkens Nødhjelp er midt årets fasteaksjon for rent vann og hygienetiltak i Afrika. Flyktninghjelpen trapper opp arbeidet for mennesker i den ekstra kriserammede flyktningleiren på grensa til Hellas. Mange med dem gjør en innsats for at hjelpen kommer frem dit det fra stua vår kan virke ufremkommelig. Historiene bekrefter at det de gjør er livreddende – ikke minst rettighetsbasert – arbeid som nytter. For når det kommer til å få hjelp i kriser så har alle menneskerettighetene på sin side.
LES OGSÅ:
[ Derfor har svensker selvsikker smittestrategi ]
[ Misjonsalliansen: «Det er på vei mot koronakatastrofe i verdens slumområder» ]
[ Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker» ]