Christopher Stokes
Senior humanitærrådgiver og tidligere internasjonal generalsekretær i Leger Uten Grenser
Hvor mange ganger daglig hører vi at koronaviruset er «den store utjevneren» som smitter både verdensledere og bussjåfører? Skal det være betryggende at det er et livsfarlig virus som forener oss mennesker – og det i en verden der ulikhetene mellom samfunn og nasjoner ellers vokser?
Beskrivelsen av koronaviruset som en «utjevner» stemmer ikke overens med virkeligheten. Mens advokater og bankansatte arbeider under trygge forhold hjemmefra, fortsetter lavtlønnede fagarbeidere i omsorgsyrker, sykehusrenholdere og yrkessjåfører å jobbe i miljøer med større risiko for smitte.
Vi er ikke likestilte
Selvisolasjon er ikke et alternativ for de mest sårbare befolkningsgruppene, som flyktninger eller hjemløse. Og noen samfunn er tydeligvis mer utsatt for sykdommen: I USAs delstat Louisiana, for eksempel, var nylig 70 prosent av covid-19-dødsfallene afroamerikanere, mens det afroamerikanske samfunnet bare utgjør 33 prosent av befolkningen. Etter hvert som pandemien brer seg over den sørlige halvkule, vil påstanden om at vi alle er likestilt i møte med korona bli avslørt for det den egentlig er: en løgn.
Intensivavdelinger i Kina, Europa og USA har bukket under som følge av covid-19. Samtidig må vi slå fast at en stor andel av verdens stater står overfor et langt tøffere scenario. Gaza har kun rundt 20 respiratorer fordelt på to millioner mennesker; Den sentralafrikanske republikk, et land med fem millioner mennesker, har tre; og Burkina Faso har til sammen tolv intensivsengeplasser for sine 20 millioner innbyggere. Til sammenligning har Norge opp mot 1400.
Vi kan håpe på at en yngre befolkning i de fleste av disse landene vil bidra til å dempe effekten av covid-19. Men mange lider allerede av tuberkulose, hiv/aids, forskjellige ikke-smittsomme sykdommer og infeksjoner som kolera, meslinger eller malaria. Å bli smittet med covid-19 på toppen av disse kan vise seg å være en dødelig kombinasjon.
Respiratorer: Skillet mellom nord og sør
Nå forventer vi at antallet mennesker med alvorlig infeksjon i det minste vil være på høyde med det vi har sett i Asia og Europa. Det betyr at omtrent 20 prosent av de smittede vil være så syke at de må legges inn på sykehus. Av disse vil de fleste trenge oksygenbehandling, og en hel fjerdedel vil trenge respirator. For mange vil manglende behandling bety død ved kvelning.
Oksygen og respiratorer vil være skillelinjen mellom nord og sør, akkurat som tilgangen til antiretrovirale medikamenter (ARV) var i begynnelsen av hiv/aids-pandemien på 1990-tallet. I mange år trappet Leger Uten Grenser opp arbeidet med ARV-behandling i Sør-Afrika for å vise at dette skillet verken var nødvendig eller akseptabelt.
Vi og andre nektet å akseptere den dødelige likegyldigheten overfor mennesker som ikke hadde råd til nødvendig behandling. Vi må nekte å godta «oksygenskillet» nå også.
Vi har kun uker på oss
Covid-19 beveger seg raskt. Viruset er svært smittsomt, og tiden mellom infeksjon og død er ofte mindre enn en måned. Denne gangen har vi kun uker, ikke år, til å trappe opp responsen hvis vi ønsker å gjøre en forskjell.
Den enestående utfordringen som covid-19 utgjør i velstående land kan virke uoverkommelig i ressursfattige områder. Helsedepartementer med lite ressurser vil være de som må ta støyten. For det første er gapet mellom behandlingen som er tilgjengelig og det potensielle behovet enormt. I høyinntektsland er medisinsk oksygen tatt for gitt. Det er innebygget i veggene i hvert sykehusrom via avanserte rørsystemer.
På sykehusene der vi jobber er det ikke slik. Oksygenkonsentratorer krever stabil strømforsyning. Det er det ofte manko på, og dermed må vi bruke oksygen på flaske, noe som er en lite praktisk løsning hvis pasientene trenger oksygentilførsel i dager eller uker.
For det andre er det svært få humanitære organisasjoner som har kunnskapen og den logistiske kapasiteten som kreves for å tilby avanserte medisinske tjenester, selv i gode tider. Nå står vi overfor et nytt virus som krever høyspesialiserte ferdigheter og intubasjon av pasienter over flere uker. Selv om Leger Uten Grenser spesialiserer seg på medisinske nødssituasjoner og epidemirespons, gir vi sjelden intubasjon i mer enn noen timer eller dager til traumepasienter på sykehusene våre i krigssoner.
Såpe er ikke nok
Vi i Leger Uten Grenser forbereder oss nå på å gi oksygenterapi til pasienter som trenger det, og vi vil strekke oss så langt vi klarer for å gi intensivpleie med respirator i de mest kritiske tilfellene. Om vi virkelig skal få til dette, må det legges til rette for at medisinsk og humanitært personell kan bevege seg friere over landegrenser enn de kan nå. Nyprodusert medisinsk utstyr, medisiner og smittevernsutstyr for frontlinjearbeidere må fordeles og distribueres mellom landegrenser.
Vi må avvise politikk som fører til at halvparten av verdens pasienter ikke får samme tilgang til oksygen og intensivpleie som resten. Vi er avhengig av at du, som leser denne teksten, fordømmer politikk som nøyer seg med å tilby såpe og smittevernsbrosjyrer til enkelte, og høykvalitetsbehandling til andre. Vi kan ikke godta at tusenvis av covid-19-pasienter skal dø på grunn av oksygenmangel.
LES MER:
[ Afrika har lenge hatt færre smittede – 10 millioner kan bli koronasyke ]
[ Asbjørn Eidhammer om korona i Afrika: «Dei økonomiske følgjene er ikkje vanskeleg å sjå for seg» ]
