Atle Sommerfeldt
Biskop i Borg og visepreses i Bispemøtet
Sokneprest Kjell Arne Morland har lest Bispemøtets studiehefte «Livstegnet». I et innlegg i Vårt Land 3. juni kritiserer han «Livstegnet» for å ta for lett på Bibelen, troen, synden og fortapelsens mulighet.
La meg først takke Morland for hans grundige og kritiske lesning. Dåpen er grunnlaget for fellesskapet med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, inkluderer mennesker i kirkens universelle fellesskap og gir forankringen for alt kristent liv i tro og tjeneste, for tid og evighet. Vi har samtidig registrert en betydelig usikkerhet om dåpens betydning blant mange av dem som er satt til å formidle dåpens innhold i møte med barn, ungdommer og deres foreldre. Samtale om dåpens betydning for oss i vår generasjon, forankret i kirkens læretradisjon, er derfor en helt sentral del av samtalen om hva kristen Gudstro betyr. Bispemøtet ønsker ved denne veiledningen å gi rom og retning for en slik samtale. I denne samtalen er det for vår kirke nødvendig å undersøke dåpens teologi med grunnlag i de sentrale, lutherske hovedmotivene. Dette har Morland rett i. Men det må også gjøres i møte med vår tids livsfølelse.
Savner ikke bibelsk forankring
Dåpen er solid forankret i den kristne kirkes forståelse av Skriften. Den brede, økumeniske enighet om dåpen fra oldkirken til vår tid, er et vitnesbyrd om dette. Dåpens bibelske forankring er både knyttet til konkrete skriftsteder om dåpen og en helhetlig forståelse av dåpens teologiske innhold.
Vi har løftet frem til sammen 24 bibelhenvisninger, som på ulike måter er relevante for vår forståelse av dåpen som Guds handling for menneskers frelse og frigjøring fra syndens og dødens makt. Kunne flere bibelsteder blitt brukt? Utvilsomt. Nettopp fordi dåpen er så sentral del av den kristne livstolkningen, kan store deler av Bibelen leses som dåpstekster fordi de forteller om Guds handling for oss i Jesus Kristus. Så her er det mye å ta av, og Morland gir eksempler på skriftsteder han mener vi ikke har behandlet godt nok. Det betyr imidlertid ikke, slik Morland synes å antyde, at vår veileder savner bibelsk forankring.
Tillit til Guds frelsesvilje
I vår tradisjon og i norsk språk og kultur forstås «tro» ofte som at man holder et overveiende kognitivt innhold for sant. Men da risikerer man å kommunisere at kristendommen er et fornuftbasert livssyn. Det er denne forståelsen som brukes i den politiske tro- og livssynspolitikken, og «tro» er derfor blitt et politisk begrep som brukes for å avgrense religiøs tro fra det en mener er fornuftbaserte livssyn. Med en slik forståelse av tro kan veien til den selvbestemte dåp fort bli kort. Morland skriver at vi «må ikke gjøre spedbarnets ordløse tillit til et ideal for voksne.» Men Jesus gjør nettopp barnet til et forbilde for alle, slik vi uttrykker det i vår dåpsliturgi. Det er liten mening i å gjøre barnet og dermed barnets tro til et forbilde dersom vi har et ensidig kognitivt trosbegrep. Barnets tro viser nettopp at «Guds gave gis fullt og helt av nåde, uten at vi har gjort oss fortjent til det», som Morland så godt sier det. Ved å understreke at kristen tro dypest sett er tillit til Guds nåde, slik spedbarnet har tillitt til sine foresatte, understreker vi at troen ikke er en tankemessig gjerning der man må oppgi fornuften og heller ikke en viljemobilisert prestasjon.
Vi mener at tro forstått som tillit til Guds frelsesvilje gir mennesker et bærekraftig fundament for kristenlivet, som Morland også uttrykker det: «Kirkens folk må tilby frelsens gave i form av en ufortjent dåpshandling som man resten av livet kan ta sin tilflukt til i tro og forsøke å leve opp til i kampen mot synden.»
LES OGSÅ: Biskop Olav Øygard: Den norske kirkes dåpsteologi står fast
Livet er en livslang kamp
Den kirkelige undervisningen i trosopplæringsreformen og i det kontinuerlige arbeidet for alle aldersgrupper tilbyr mennesker å trenge dypere inn i den kristne bekjennelsens innhold og mysterier. Det er et nødvendig og livslangt læringsprogram som et flertall av døpte er en del av, riktignok med varierende intensitet.
Det kristne livet er en livslang kamp mot vår egen trang til å være innkrøket i oss selv og ute av stand til å elske vår neste som oss selv. Denne kampen skjer i oss og henviser oss igjen og igjen til Guds nåde. Vårt svik viser seg, ifølge Luther, først og fremst i vår manglende evne til aktiv nestekjærlighet. Det er denne innkrøketheten i oss selv og vårt eget som troens tillit til Guds nåde frigjør oss fra. Dåpens liv er derfor en kontinuerlig kamp mot alt det som binder mennesker i undertrykkelse, holder mennesker nede i nød og truer oss i form av sykdom og lidelse. Jeg registrerer at Morland ikke finner dette i «Livstegnet». Med all respekt finner jeg dette underlig.
Gud er større enn kirkens sakramenter
Spørsmålet om rekkevidden av Jesu frelsesverk har vært og er en levende samtale og debatt i kirken siden urkirkens tid. Det er ikke riktig at vi i veilederen forkaster tanken om den «dobbelte utgang» og erstattet den med en lære om at alle til slutt skal bli frelst. Ikke noe sted i «Livstegnet» står det at Guds frelse formidles utenom evangeliet og sakramentene. Men samtidig understreker vi at Gud er større, også enn kirkens sakramenter. Som kristne og som kirke er vi henvist til å løfte frem nådemidlene. Men å håpe på at Gud viser nåde også mot dem som forkaster nådemidlene, eller aldri blir presentert for dem, kan neppe anses som hverken uluthersk eller ukristelig.
LES MER:
• «Kirkens «newspeak» om dåpen blir mer og mer umulig for meg»
• Atle Sommerfeldt: Bispemøtet ønsker en større samtale om dåp i vår kirke
• Geir Hellemo: «Ikke så smart av biskopene å snakke om hvor vanskelig det er å forstå dåpen»