Jens Brun-Pedersen
Pressesjef, Human-Etisk Forbund
Igjen tar KrF til orde for at barn av kristne foreldre bør fortsette å få anledning til å delta i religiøse handlinger i skoletida. Bakgrunnen for at dette privilegiet forsvares av stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan (Vårt Land, 12. juni) er at mangfoldsutvalget i Oslo kommune, ledet av prest Trond Bakkevig, har levert en framtidsrettet rapport der likebehandling er en rød tråd. Utvalget mener at gudstjenester for elever bør legges til etter skoletid.
Det offentlige bør trå varsomt
Vi har liten tro på KrF vil rikke seg en millimeter i denne saken. For andre kan det være nyttig å bli påminnet hvorfor Human-Etisk Forbund mener at mangfoldsutvalget klokelig viser en vei for fremtiden i vårt land. I saker der noe så sensitivt som familiers tilhørighet til livssyn berøres, bør det offentlige trå varsomt.
Vi har vanskeligheter for å tro at deltakelse i gudstjenester er eneste vei for at våre barn skal få «et innblikk og forankring i den kristne kulturarven som ligger som en grunnstein i samfunnet vårt», som Grøvan skriver.
Vi har tro på kunnskapsformidling. Den offentlige fellesskolen er grunnlagt på nettopp slik formidling. Der skal og må det være et skille mellom kunnskap om tro – og opplæring til tro. At kunnskap om religioner skal presenteres «objektivt, kritisk og pluralistisk» har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) allerede minnet Norge om.
Lite egnet til kritisk kulturformidling
Vi mener at våre barn sittende under en talerstol der en prest holder gudstjeneste er lite egnet til kritisk kulturformidling. Det ville ikke falle naturlig der å fortelle f.eks. om KrFs stemmegivning mot at jesuitter skulle få adgang til riket (i 1956), om motstand mot homofiles rettigheter og liberalisering av ekteskapslover. Dette er også en del av vår kristne kulturarv – i tillegg til alt det positive som kristne mennesker har bidratt med når det gjelder vår arv og kultur. Kunnskap om det gode og mindre gode den kristne arven har gitt oss, kan formidles i mange skolefag.
Å delta i gudstjenester hvert år i ti år i det samme trossamfunnet, på noen skoler flere ganger i året, er selvsagt noe mer enn å få et innblikk i vår kristne arv. Såpass ærlig burde KrF være. Kirken får hundrevis av millioner hvert år til trosopplæring av medlemmenes barn, det er satt av fridager for oss alle ved viktige kristne høytider for at kirkene kan fylles av troende på gudstjenester. Men åpenbart skal også andre nås når skolene skal benyttes som inngang til gudstjenester ved de samme høytidene.
LES OGSÅ: Christian Lomsdalen: Det kan ikke forventes at skolen skal ta barna med på gudstjeneste
Norsk praksis er et pinlig forsøk
KrF, hvorfor skal det evangelisk-lutherske trossamfunnet behandles spesielt? Hva gjør vi med andre som har påvirket vår arv og kultur? Som fritenkere, frimenigheter, arbeiderbevegelsen, sosialliberale bevegelser, kvinnebevegelsen, miljøbevegelser og andre. Vi lar ikke våre barn i skoletida delta i deres arrangementer flere ganger årlig i ti år for at de skal få kjennskap til vår arv? Et slikt engasjement overlater skolen og fellesskapet til foreldrene eventuelt å ta initiativ til. Vi stoler på at kunnskapsformidlingen i skolen på objektivt og kritisk vis lar våre barn få kjennskap til deres roller og innsats for det samfunnet vi har i dag. Slik bidrar skolen til at framtidige generasjoner består av opplyste individer.
EMD har overfor Norge advart også mot «aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro», særlig overfor de yngste barna. Deltakelse i gudstjenester er et godt eksempel på slike aktiviteter. Norsk praksis på dette området er et pinlig forsøk på å ri to hester samtidig, nemlig å innføre et forbud mot forkynnelse i religionsfaget KRLE, men samtidig gi fritaksrett når det forkynnes i skoletida på gudstjenester.
Skolen er for alle
Resultatet er en stigmatisering av det fåtallet som blir igjen på skolen når den store flokken drar av gårde til kirken. Slik blir elevene splittet foran høytider i stedet for det som kunne vært varme, inkluderende avslutninger for hele fellesskapet. Mange foreldre ønsker selvsagt ikke en stigmatisering av egne barn. Dermed blir løsningen for de fleste ikke-troende foreldrene å la barna gå dit «sannheten» forkynnes i strid med deres egne og like ærlige overbevisninger. Gruppepresset overfor våre håpefulle i slike situasjoner er lett å forstå. De fleste vil gjøre det kompisene gjør.
Vi er glade for at stadig flere kristne også ser at de selv må innbefattes av hva honnørordene i den offentlige skolen forteller om likebehandling. Nemlig at det må bli slutt på at kun barn av kristne skal få delta i religiøse handlinger i skoletida. Mangfoldsutvalget i hovedstaden har vist vei i hvordan vi må stelle oss på dette følsomme området. Å skille kunnskapsformidling om religioner fra deltakelse i religiøse handlinger vil skape etterlengtet ryddighet i vår fellesskole. Vi er glade for at Trond Bakkevig også uttrykker det vi har sagt i årevis; kirken er for medlemmene, den offentlige fellesskolen er for alle.
LES MER OM SKOLEGUDSTJENESTER:
• «Vi trenger ikke kirken for å lære folkeskikk»
• Foreslår å fjerne skolegudstjenester: – Lukter at Human-Etisk Forbund har fått gjennomslag
• Her besøker barna pinsemenigheten istedenfor Den norske kirkes skolegudstjeneste