Magnhild Landrø
Frivillig i både menighet og organisasjon
De siste par årene har jeg opplevd en slags nedtur med tanke på å holde oppe motivasjonen til å fortsette som frivillig i kirka. Jeg har kjent på mye utydelighet og doble budskap fra stab og ledelse. Jo, de vil svært gjerne ha med flere frivillige. Men jeg har mange ganger lurt på hva slags premisser de ønsker å ha oss med på.
I NMS er det bruk for oss
Jeg er en frivillig også i NMS region Øst. Og det oppleves helt annerledes! I denne misjonsorganisasjonen er jeg så til de grader etterspurt at jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvor min frivillighet etter hvert vil finne sin plass framover. Den lille NMS-staben av ansatte gir oss frivillige definerte konkrete oppdrag. De gir oss ansvar som skal ivareta mye av den jobben som tidligere ansatte hadde. Under korona-pandemiens start, ringte en annen NMS-frivillig til meg og sa: «Magnhild, nå må vi stå på! De ansatte er mer eller mindre permittert. Er du klar?»
Ja visst var jeg klar! Vi frivillige skjønte at det virkelig var bruk for oss – som aldri før, og vi følte oss viktigere enn noen gang i NMS. Og vi torde å stille opp, fordi vi allerede var så godt «innafor» i organisasjonen at vi var forberedt på hva vi nå kunne duge til. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle bidra med, for det hadde jeg allerede fått en god opplæring i. Og jeg var «bra nok» innafor organisasjonen, til at jeg kunne stole på at jeg ville duge.
LES OGSÅ: Mens mange kirker er stengte, åpner Sanna (15) dørene: – Å være kirkevert er den beste sommerjobben
Føler meg ikke integrert i Dnk
Men jeg greier ikke å se for meg at jeg som frivillig kunne oppleve det samme i Den norske kirke (Dnk) – blant annet fordi jeg som frivillig der føler at jeg jobber «utafor» ledelse/stab, og ikke er integrert i noen overordnede mål for menighetens arbeid. Som frivillig i min lokale menighet har jeg ikke vært med i diskusjoner der stab/MR og frivillige har sittet ved samme bord og forsøkt å fordele oppgaver. Jeg har bare vært med på hyggelige medarbeiderfester, der god mat og takketaler er hovedinnslaget. Men det er ikke nok for å bli en trivselsdel av en storstab.
Hvordan kan frivillige bli inkludert?
I region Øst av NMS blir vi frivillige av og til invitert til lunsjer/møter med staben, der vi innvies i arbeidet og planene og konkrete behov for hjelp blir lansert. I min lokale Dnk-menighet har vi frivillige svært sjelden blitt invitert i samtaler om hva vi sammen skal jobbe videre for. Det savner jeg. Jeg føler at det lille jeg steller med som frivillig, ikke er en del av en større plan. Noen ganger lurer jeg til og med på om mine initiativ/forslag/innspill overhodet har noen betydning. Det er frustrerende, og lite motiverende for videre jobbing.
Når Kirkemøtet skal diskutere frivilligheten i kirka, må de tore å jobbe for at avstanden mellom stab og frivillige blir mindre. En frivillig som jobber «der ute» med ett eller annet menighetsprosjekt, må få oppleve følelsen av at dette ikke er noe som foregår på utsida av det som i årsrapporten står omtalt som kirkelige handlinger.
Hvem tilhører vi?
Det kan godt hende at det er lurt å gi kurs i frivillighetsledelse, som Sirris og Jelstad Løvaas skrev i VL onsdag 19/8, under overskriften «Frivilligheten i Den norske kirke må styrkes». Og det viktigste de må lære på dette kurset, er å la alle i staben inkludere de frivillige i kirkens visjoner og arbeid.
De frivillige skal vite hvem i menighetsstaben de skal forholde seg til. Mange frivillige vet rett og slett ikke hvem i staben de skal «tilhøre» eller få hjelp fra. Er det daglig leder? Er det soknepresten? Er det trosopplæringslederen? Hvem kan de diskutere ting med? Hvem kan de vente å få hjelp fra? Hvem kan de få trøst hos når arbeidslysta avtar? Flere frivillige som jeg kjenner, går rundt med en følelse av at staben er overarbeidet, og må ikke forstyrres. Er dette korrekt?
Se saken fra vår side
Jeg håper at så mange som mulig på Kirkemøtet 2020 kan bidra til å belyse hvordan det oppleves å være en frivillig i Dnk. Vi har alle våre ulike erfaringer – på godt og vondt. Ikke fei det vanskelige under teppet nå! La det som er krevende bli ubehagelig tydelig, ellers blir det sånn som jeg noen ganger hører det nevnt i «min» menighet: Orker snart ikke mer.
Jeg skulle også ønske at det ble foretatt en nasjonal, kvalitativ intervjuundersøkelse blant kirkas frivillige. Det beste ville jo være om en slik forskningsrapport kunne være klar innen Kirkemøtet. Det trengs kunnskap om hva de frivillige sjøl sier om jobben sin. Utfordringen for kirka er ikke bare å hanke inn nye frivillige. Jobben er også å ivareta og inspirere dem som har holdt på i alle de år.
Ja, jeg er litt mismodig for leveforholdene for mange frivillige i Dnk. Og ja, jeg er kanskje passe modig som nå forteller om ting som jeg tenker kunne vært mye bedre håndtert i menighetenes stab og ledelse. Litt mismodig. Og litt modig.
LES MER:
• «Frivillig arbeid forandret min forståelse av integrering i praksis»
• Olaug Bollestad: «Da krisen traff oss, kastet frivilligheten, kirken og andre seg rundt»
• Pensjonert lærer: «Ett år samfunnstjeneste hadde vært godt for ungdommen. Det gjør noe med dem»
---
Fakta:
---
