Halvor Moxnes, professor emeritus, Teologisk Fakultet, UiO
Jeg vet ikke om det var den første gudstjenesten som ble holdt på Utøya etter 2011, men gudstjeneste var en del av programmet da Norges Kristelige Studentforbund sin Forbundshelg på Utøya i fjor høst. Vi opplevde det som en vanskelig utfordring. Var det mulig å feire gudstjeneste der, etter det som var skjedd?
Vi snakket om hva det innebar å være på Utøya, som minnested for den største menneskelige katastrofen i Norge i den historien vi kan huske. Utøya var stedet for solidaritet, fellesskap og visjoner om en bedre, fredeligere og grønnere verden. Men på et øyeblikk ble den stedet for den verste ondskapen, en dødelig terroraksjon, den ufattelige sorgen.
LES OGSÅ: «Jeg mistet troen etter Utøya» skriver Thorvald Therkildsen
Aldri bare kjærlighet
Å gå rundt på Utøya, på Kjærlighetsstien og andre steder der vi kjente igjen scener for drap, var tungt. På et tre som ble kalt «Verditreet» kunne en henge opp lapper med tanker og reaksjoner. På en av dem sto det: «Sorg er kjærlighet som er blitt hjemløs.» Og spørsmålet som lå der mens vi planla gudstjenesten var: Kan kjærligheten igjen finne et hjem?
Det som var skjedd på Utøya gjorde oss klar over at vi aldri kan finne noe som bare er kjærlighet. Vi kan aldri ha kjærlighet som ikke blir utfordret av ondskapen. Livet er alltid en spenning mellom kjærlighet og smerte. Dette måtte avspeile seg i gudstjenesten.
De som var der
Stemmene til dem som hadde gjennomlevd Utøya, måtte inn i gudstjenesten. Overlevende Erik Kursetgjerde beskrev hvordan det var å komme tilbake året etter:
«Dagen i dag var mye likt tidligere sommerleirer på Utøya. Du møtte mange gamle kjente. Du slo av en prat. Men du merket allikevel noe var annerledes. Denne gangen var det ikke bare fliring. Du kunne også høre gråt. Du merket at alle var mer takknemlige og glade i hverandre. Du tok også et ekstra godt grep rundt kameraten din. Og kjente at han var der. I live» (VG 23.07 2012).
Kunne denne erfaringen av takknemlighet for livet, tross all grusomhet, hjelpe oss videre?
LES OGSÅ: Sunniva Gylvers søster døde av anoreksi: «Jeg tror ikke Gud har en plan med alt»
Den «selvfølgelige» troen
Trosbekjennelsen var et vanskelig ledd. Ofte oppleves troen på Gud nærmest som en selvfølgelig del av gudstjenesten. Nå ville det bli helt feil i møtet med minnene om alle som var drept. Løsningen kom fra et uventet sted, fra barnedåpsliturgien. Den har ikke bare bekjennelsen til Gud, den starter med oppfordringen til å «bekjenne forsakelsen og troen som vi døper våre barn til.»
Mange har sikkert opplevd leddet; «Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen,» som middelaldersk, mytisk og uforståelig. Men bak det fremmedartede ligger en innsikt om at troen på Gud som livets skaper ikke er selvfølgelig. Vi blir født inn i en verden der livet hele tiden er truet av ødeleggelse, der vi står i en spenning mellom liv og død. Da blir bekjennelsen til Gud en bekjennelse til livet på tross av og mot alt som ødelegger livet.
Så derfor sa vi: «Vi tar avstand fra ondskapen og alle dens onde gjerninger og vi bekjenner at vi tror på Gud, himmelens og jordens skaper.» Dermed ble vi holdt fast i minnestedet Utøya som utfordret en selvfølgelig måte å snakke om Gud på. Bekjennelsen til Gud ble et standpunkt for livet mot døden.
En gudstjeneste var mulig
Samtidig var det også tekster i gudstjenesten som pekte framover. Prekenteksten var historien om Ruth og Naomi. Det er en vakker tekst om fellesskap og kjærlighet mellom to kvinner. Etter mannens død vil den unge, moabittiske kvinnen Ruth følge sin svigermor tilbake fra Moab til Betlehem, et fremmed land for henne. Det er en historie om en kjærlighet som finner et hjem i fremmed land, som går over grenser, der mennesker ikke lar seg stanse av forskjellighet.
Det var denne type holdninger og fellesskap AUF’erne på Utøya ville skape. Og de lar seg ikke drepe av terror. Sorgen blir ikke borte, men det finnes håp om at kjærligheten igjen kan finne et hjem blant mennesker. På denne måten opplevde vi at det ble mulig å holde gudstjeneste på Utøya, etter 22. juli.
LES MER OM DET ONDES PROBLEM:
• Geir Hellemo svarer Torvald som mistet troen etter Utøys: «Gud er i grunnen litt maktesløs»
• Korsvei svarer Therkildsen: «Du spør etter kilden for håp. Vårt beste håp ser vi i Jesus»
• Vårt Land: Å fastslå at Gud har en plan med noe ondt, er svært uvanlig kost i Den norske kirke
---
Fakta:
---