Trond Bakkevig
Prest
«God is back» - «Gud er tilbake» var tittelen på en bok som kom for elleve år siden. Den var skrevet av to redaktører i det anerkjente engelske tidsskriftet «The Economist». De beskrev et voksende antall husmenigheter i Kina, eksorsisme i Brasil, pinsemenigheter i Nigeria, et styrket Islam i Midtøsten, og evangelikales politiske innflytelse i USA. To professorer ved to amerikanske universiteter, Ronald F. Inglehart, og professor Pippa Norris, gjorde en undersøkelse i 49 land omtrent på samme tid. Den bekreftet det redaktørene skrev.
Religion på nedtur
Tolv år senere tegner de to akademikerne et annet bilde. I 43 av 49 av de landene de undersøkte, er religion på nedtur, mest markant i USA. I Norge er den raskest voksende gruppen de som ikke tilhører noen organisert religion eller livssyn. I Oslo er den rundt 30 prosent. Nedturen er imidlertid global og ikke begrenset til høyinntektsland.
Undersøkelsen og utviklingen er en utfordring for oss som ønsker at tro og livssyn skal spille en positiv og byggende rolle i ethvert samfunn. For Den norske kirke kan den gi anledning til refleksjon over forkynnelse og kirkelig praksis.
LES OGSÅ: Kirkevalget førte til at flere meldte seg ut av Den norske kirke i 2019
Snever religionsdefinisjon
Professor Inglehart skriver om undersøkelsen i tidsskriftet «Foreign Affairs». Jeg antar det er fordi religion etter årtusenskiftet ble et viktig tema i internasjonal politikk. Men undersøkelsen gir ingen hjelp der utenrikspolitikken utfordres av religion. For det meste gir den etiske og sosialpsykologiske forklaringer på religionens tilbakegang:
• Moderne samfunn opprettholder ikke religionenes normer for kjønnsidentitet, sex, fødselkontroll, og ekteskap.
• Økende velstand og forventning om høyere levealder driver folk vekk fra religion.
Undersøkelsen skjemmes også av en snever definisjon av religion. Den handler om organisert religion og om tro, med andre ord evnen til å sette ord på sin religiøse tilhørighet.
Smalt perspektiv
Jeg tror professoren overser at religionenes overbevisningskraft når det gjelder sex og kjønn forsvant for lenge siden – om den noensinne har eksistert? Nyere utvikling kan like gjerne henge sammen med en forkynnelse som oppfordrer til frigjøring og myndiggjøring – slik at slaveriet ble opphevet, kvinner fikk likestilling, og kolonistyret ble avviklet.
At økende velstand og forventning om øket levealder skulle være en forklaring på at mennesker vender seg fra religion, stemmer ikke med utviklingen i USA. Landets middelklasse har hatt negativ velstandsutvikling samtidig med at oppslutningen om religion har minsket.
Irak og Libanon er eksempler på at professorens perspektiv er for smalt. Makten er begge steder delt mellom grupper med ulik religiøs tilhørighet. Uten at religionenes ledere har grepet inn, har systemet gitt politikere anledning til korrupsjon og intriger. En utenomparlamentarisk opposisjon vil nå ha slutt på de religiøse grupperingenes innflytelse. I Irak vender folk, særlig unge, seg bort fra organisert religion. Overgrepene i den katolske kirke og den ekstreme politisering av den evangelikale bevegelse er nok også blant grunnene til at organisert religion er på nedtur i USA.
I en del år har religiøs fanatisme og nasjonalisme som redskap til å forsterke gruppeidentitet, preget internasjonal politikk. Det er livsfarlige blandinger, der ingen av de store verdensreligioner går fri. Tilfeldig valgte eksempler er: Buddhisme (Sri Lanka), hinduisme (India), jødedom (Israel), Islam (Syria, Irak, Saudi-Arabia), kristendom (Russland, Polen, USA). Ingen skal undre seg over at slik bruk av religion fører til tap av troverdighet.
LES OGSÅ: I år etter år har det var tilbakegang i dåp. Nå flater den ut, ifølge Den norske kirke
Kirken og fellesverdiene
Undersøkelsen gir likevel utfordringer som jeg synes vår kirke bør tenke gjennom. For det første: Et interessant funn er at det Inglehart kaller «høy» religiøsitet i et samfunn ikke fører til lite korrupsjon. Det er snarere tvert imot. I mange «sekulariserte» samfunn, som de nordiske, er det lav korrupsjon. Han unnlater imidlertid å peke på en mulig historisk forklaring som er knyttet til religion: Til tross for at disse landene har hatt statskirker, er de likevel preget av reformasjonens skille mellom religion og politikk.
Reformasjonskirkene har ved dette sagt at religion ikke er samfunnets sammenbindende kraft, samtidig som evangeliet kan ha bidratt til respekt for verdier som sannferdighet og rettferdighet. Det kirken kaller kristne verdier, henter sin kraft fra våre fellesverdier, ganske enkelt at vi uansett tro begynner livet på samme måte. Derfra er vi avhengig av hverandre – livet gjennom. Om Den norske kirke vil bidra til en positiv samfunnsutvikling må den begrunne sine synspunkter slik at de vinner oppslutning fra mennesker med ulik tro og ulikt livssyn.
Tilhørighet i bølgedrag
For det andre: Inglehart mener at velstandsutvikling svekker religionens rolle. Den er ikke lenger nødvendig som livstolkning. Han kan ha noe rett i det, men kirken må ikke av den grunn lete frem andre typer kriser. Den forminsker sitt eget gudsbilde hvis Gud avgrenses til å være kriseløser på det personlige eller overordnede plan, og at dette skal gi anledning til å styrke tro og tilhørighet. Tro og tilhørighet skal gi hjelp gjennom livskriser, sykdom og sorg. Men, det er et helt utilstrekkelig gudsbilde hvis ikke dette først og sist til livsglede, livstolkning, myndiggjøring og innsats for alt som bygger et godt samfunn. Slik tro og tilhørighet overlever dårlige religiøse ledere.
Det er ingen grunn til å miste motet på kirkens vegne selv om det går tilbake med organisert religion i Norge og resten av verden. Religiøs tilhørighet går i lange bølgedrag. Kirken skal gjøre det den alltid skal gjøre: Forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, kjempe for rettferdighet og yte barmhjertighet.
LES MER:
[ Biblar endar opp i søppelbøtta. No seier fleire skular nei til å ta imot gratis biblar ]
[ Biskop Halvor Nordhaug: «Utmeldelser behøver ikke bety at kirken har sviktet sitt oppdrag» ]
---
Fakta:
---
