Bård Norheim
Professor i teologi på NLA Høgskolen og tidligere misjonær i EELK
Latvia blir av mange trukket fram som et eksempel til skrekk og advarsel i den pågående debatten om hvilke muligheter det skal være for å reservere seg mot kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Enhver står selvfølgelig fritt til å velge sine frykter med omhu – men det er liten grunn til å frykte latviske tilstander i Norge.
Det implisitte fryktargumentet – også framført av flere av biskopene i Den norske kirke – ser ut til å være at Den norske kirke kan ende opp som kirken i Latvia eller på en eller annen måte bli «smittet» av utviklingen der: I 1993 ble kvinneprestmotstanderen Jânis Vanags valgt til erkebiskop i den evangelisk-lutherske kirken i Latvia (LELB). Siden den tid har det blitt gradvis vanskeligere for kvinner å bli ordinert i kirken.
Latvia-kortet brukes også til å framføre mer vidtrekkende argumenter: Merete Thomassen trekker fram utviklingen i Latvia fram som et eksempel på at «mye kan endre seg i demokratiets disfavør på kort tid.» Thomassen må gjerne advare folk mot utviklingen i Latvia og LELB, men hva som menes med akkurat dette poenget i denne sammenhengen er imidlertid ikke klart, all den tid vedtektsendringen som hindrer kvinner adgang til presteembetet ble vedtatt av den valgte synoden i LELB i juni 2016.
Nasjonal identitet i postkommunismen
Selv om jeg deler Thomassen og andres uro for de krevende rammevilkårene for kvinners prestetjeneste i LELB, så er henvisningen til Latvia i den norske debatten lite opplysende. Utviklingen i den evangelisk-lutherske kirken i Latvia bør heller forstås i lys av den særegne, historiske utviklingen som har preget flere av de postsovjetiske statene: Det som skjer i kirken i Latvia kan tolkes som et eksempel på hvilken betydning utviklingen av nasjonal identitet spiller i et postkommunistisk samfunn.
I et postkolonialt perspektiv har tiden etter 1991, både for kirken og resten av samfunnet, handlet om å reforhandle nasjonal identitet, ikke bare som noe annet enn sovjetisk eller russisk identitet, men også som noe som skiller seg fra en mer kontinental, vestlig identitet. Her er det også verdt å merke seg at den lavkirkelige brødremenighets-tradisjonen, som en ennå ser spor av både i kirkene i Latvia og i Estland, spilte en viktig rolle som fødselshjelper for den nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet. I et slikt perspektiv vil en figur som Vanags gjerne bli oppfattet som en som revitaliserer det sant latviske og autentisk kirkelige. Og en strategi som vil isolere erkebiskopens syn på kvinners prestetjeneste som antikvarisk, eksotisk eller uakseptabelt er derfor først og fremst egnet til å forsterke og polarisere det samme synspunktet.
LES OGSÅ: Bispemøtet: – En prest kan ikke påberope seg rett til å avstå fra samarbeid med andre prester
Mye slankere bispekollegium
En kort sammenligning av de to nabolandene Latvia og Estland kan i denne sammenhengen være nyttig. Begge de tidligere lutherske majoritetskirkene åpnet for kvinnelig prestetjeneste under sovjettiden, henholdsvis i 1967 i Estland og i 1974/1975 i Latvia. Hva er så grunnen til at den estisk evangelisk-lutherske kirken i Estland (EELK) ikke har gått inn på samme vei som kirken i Latvia? Det er selvfølgelig flere grunner til dette, men én mulig forklaring handler om erkebiskopens framskutte rolle i de to kirkene.
Til forskjell fra Den norske kirke har nemlig de to kirkene et svært mye slankere biskopskollegium – to biskoper og en erkebiskop. Det fører naturlig nok til at erkebiskopen får utvidet makt og påvirkning. I Estland har alle erkebiskopene etter 1991 åpnet for kvinnelig prestetjeneste, mens altså erkebiskopen i Latvia ikke gjør det, selv om erkebiskopen i eksilvarianten av den latvisk evangelisk-lutherske kirken har gjort det og fortsatt gjør det.
Her må det også anføres at tilfeldigheter ser ut til å spille en avgjørende rolle i den historiske utviklingen. Det var langt fra forventet at Vanags skulle bli erkebiskop i 1993. Den daværende erkebiskopen, Kârlis Gailîtis, døde uventet i en bilulykke.
Har blitt stadig mer isolert
En annen mulig forklaring handler om påvirkning utenfra. Kirken i Latvia har siden 1995 hatt et aktivt samarbeid med og mottatt økonomisk støtte fra den konservative, lutherske Missouri Synod i USA. I Estland har derimot ikke Missouri-synoden fått den samme posisjonen som i Latvia. Der kirken i Latvia gjennom sitt samarbeid med Missouri-synoden har blitt stadig mer isolert i relasjon til mange andre lutherske kirkesamfunn, har kirken i Estland utvidet sine kontakter med andre kirker, blant annet Den norske kirke.
Men uansett hvor problematisk en synes den latviske kirkens holdning til ordinasjon av kvinner er, så er det lite trolig at tvangsmessige tilnærminger utenfra – i form av avstandstaken og tabuisering – vil ha den ønskede effekt. Da er det bedre å satse på kontakt og meningsutveksling. De av oss som støtter kvinners prestetjeneste bør heller argumentere saklig godt for synspunktet og appellere til frivillig tilslutning.
Tilbakevendende dilemma i liberale demokratier
Merete Thomassen understreker at det er langt fra sikkert at «situasjonen i den latviske lutherske kirken er kompatibel med Den norske kirke på alle punkter.» Akkurat det må kunne kalles et solid understatement. Situasjonen i Latvia har begrenset relevans for den pågående diskusjonen i Den norske kirke, med mindre enn holder seg med en svært avansert variant av teorien om sommerfugleffekten eller har stor tro på at Den norske kirke kan påvirkes utenfra.
Dersom en først skal bruke situasjonen i Latvia som eksempel til refleksjon og ettertanke for Den norske kirke, så kan det like gjerne brukes som illustrasjon på et stadig tilbakevendende dilemma i liberale demokratier, og i kirkedemokratier som Den norske kirke: Om en vil hegne om mangfold og arbeide mot isolering og polarisering, så blir skjelningen mellom når det er tjenlig å bruke tvang og når en skal appellere til frivillig tilslutning helt avgjørende, også i spørsmål som er krevende for flere parter.
LES MER OM KVINNEPRESTDEBATTEN:
• Teologer og teologistudenter om Bispemøtets avgjørelse: – Vi føler oss hørt
• Kollegaer slår ring om Mikael Bruun
• Teologistudent med råd til Mikael Bruun: – De som setter Guds ord høyt, bør melde seg ut av Dnk
---
Fakta:
---