Vibeke Riiser-Larsen og Erik Tunstad
Forfattere av boka «Neandertal. Folket som forsvant»
Da vi, Homo sapiens begynte å spre oss over kloden en gang for cirka 100.000 år siden, var kloden allerede befolket, og våre forgjengere møtte mange ulike typer mennesker på sin vei.
Den mest kjente var Europas neandertalere, og store spørsmålet var lenge: paret vi oss med dem? Det ble besvart med et klart og tydelig Ja! da forskerne i 2010 sekvenserte neandertalernes genom.
Denne oppdagelsen tvang oss til å ta en ny titt på menneskehetens forhistorie: Var alle de ulike mennesketypene - Homo sapiens, neanderthalensis, heidelbergensis, erectus, denisova, antecessor, floresiensis, luzonensis, naledi (for bare å nevne noen få) – også ulike arter?
Hvordan var vi i slekt?
Den biologiske artsdefinisjonen definerer en art som en samling individer som kan pare seg med hverandre, og få formeringsdyktig avkom. Og det kunne altså neandertalere og vi. Dermed var vi snarere varianter av samme art. Vi finner også hybrider mellom oss og flere av de andre nevnte «artene» – så våre forfedre kan umulig ha betraktet dem som så altfor fremmede.
I vårt arbeid med boken Neandertal. Folket som forsvant forsøkte vi å forstå hvem neandertalerne var. Hvor forskjellige var de egentlig fra oss? En ting vi innså, er at artsbegrepet gir liten mening når vi studerer menneskets fortid. Det er bedre å tenke på alle mennesketypene som fjerne slektninger av hverandre. Så hvordan var vi i slekt med neandertalerne? Det vi vet, tyder på at neandertalerne og Homo sapiens utviklet seg fra en felles forgjenger som levde i Afrika for cirka 700.000 år siden.
Denne forgjengeren, som kalles Homo heidelbergensis, dukket opp i Europa for ca 600.000 år siden, og utviklet seg deretter til å bli neandertalerne. Men dette var bare en del av alle de individene som til sammen utgjorde Homo heidelbergensis. Andre ble igjen i Afrika, og der ga de for cirka 300.000 år siden opphav til oss, Homo sapiens.
LES OGSÅ: Norge har bidratt til å stemme ned forslag som kunne gitt billigere vaksiner i lavinntekstland
De kan ha matchet oss
Så da vi, for kanskje 45.000 år siden, fant veien inn i Europa, og møtte neandertalerne, var det fjerne slektninger vi møtte – folk vi ikke hadde sett på 700.000 år. Dette er lenge, men tydeligvis ikke lenge nok til å gjøre oss til ulike arter.
Neandertalerne var kraftigere enn oss, og hadde store hjerner, større enn våre – så de kan ha matchet oss, både kroppslig og intellektuelt. De hadde da også utviklet en kultur som ikke sto tilbake for vår. De malte sine første figurative hulemalerier titusener av år før oss, de begynte å begrave sine døde omtrent på samme tid som oss, de laget smykker og pyntet seg, og det er ingen grunn til å tro at de hadde et dårligere utviklet språk.
Funn fra Romania gir et sjeldent innsyn i hva som kan ha skjedd. Noen av de første Homo sapiens kan ha kommet opp langs Donau, og ikke langt unna finner forskerne 42.000 år gamle rester etter folk som tydelig er en blanding mellom de to mennesketypene.
Ikke primitive barbarer
Omstendighetene rundt møtet tolkes ofte som en erobring; Homo sapiens ankom, nedkjempet neandertalermennene og paret seg med deres kvinner. Det finnes ingen fysiske bevis, det er bare en antagelse vi lett faller ned på – fordi det er vi Homo sapiens som overlevde, og fordi vi alltid har ansett neandertalerne som primitive barbarer, som vi antok våre forgjengere lett håndterte. Men dette er fordommer fra tiden før vi innså hvor avansert neandertalernes kultur faktisk var. I vår bok skisserer vi flere andre mulige scenarioer for møtet.
Det vi uansett ser, er at vi europeere siden den gang har vært litt neandertal, men bare litt. En gjennomsnittlig europeer har 1,8 til 2,6 prosent neandertal i seg. Hver og en av oss har imidlertid sjelden de samme genene, så til sammen lever fremdeles 40 prosent av neandertalernes gener videre. Når vi likevel sier at neandertalerne døde ut, er det fordi både deres kultur og deres karakteristiske utseende er borte.
LES OGSÅ: – Belgia sviktet sine eldre under første koronabølge, hevder Amnesty
Fordel ble til ulempe
Men noen av genene deres er her altså fremdeles. Hvilke? Evolusjonsbiologien sier oss at det er gener som har gitt en fordel. Ikke slik å forstå at vi kunne velge «gode» gener, men fordi disse i større grad ville føres videre.
Vi startet med å omtale risikogenene for Covid-19. Å bære på en ekstra risiko for å rammes av korona, kan vel ikke akkurat kalles en fordel? Forskerne bak oppdagelsen skriver at de antar at disse genene har havnet i arvestoffet vårt fordi de opprinnelig beskyttet mot sykdom. Men som evolusjonsbiologer vet, utviklingen kan ikke se inn i fremtiden, og en fordel kan fort bli en ulempe. Så da det dukket opp et helt nytt virus, ble gammel fordel snudd til ny ulempe.
Som Darwin observerte; hybrider er som regel både smartere og sterkere enn sine foreldre. Resultatet av en paring med neandertalerne kan ha gitt Homo sapiens den ekstra dytten de trengte for å overleve i et lite gjestmildt Europa. Sapiens kom tross alt fra et varmt Afrika, og hadde her sjansen til å plukke opp kuldetilpassede gener som hadde overlevd Europas dramatiske klimaskifter i flere hundre tusen år. De kunne også få gener som hjalp dem å bekjempe forkjølelse og herpes, mener forskerne.
Fikk problemer på kjøpet
Dette var altså fordelene med å pare seg inn i neandertalernes arvestoff. Men så fikk vi noen problemer på kjøpet. Sårbarhet for Covid-19, er én slik. En annen, er det seksuelt overførte og kreftfremkallende viruset HPV (Humant papillomavirus). At enkelte forskere også mener at B-mennesker har fått sine søvnvaner fra neandertalerne, er mindre alvorlig.
LES MER:
• «Koronaviruset har satt turbofart i endringer som kan redde klimaet»
• Mener pandemien er en bløff – planlegger demonstrasjon foran Stortinget
• Solberg: – Covid-19 har ført til et tilbakeslag for kvinnekampen
---
Fakta:
---