Merete Thomassen
Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet
I likhet med svært mange andre i dette landet begynte også jeg å lære meg å bake surdeigsbrød da Norge gikk i lockdown 13. mars. Målet var å greie å bake «seeded sourdough», et fantastisk surdeigsbrød med linfrø, solsikkefrø og sesamfrø som vi ble kjent med på nyåret da jeg var på forskningsopphold i Glasgow. Jeg leste meg til hvordan surdeigsstarteren skulle lages, fikk en teskje surdeig som starthjelp av nabo Ida, ble medlem av en surdeigsgruppe på Facebook og gikk i gang med friskt mot.
Ikke for pyser
Det var ikke lett. Å få til et velforma brød som hever til bortimot dobbel størrelse og sprekker i ovnen så det karakteristiske «øret» kommer til syne, viste seg å ikke være for pyser. Men da jeg etter noen måneder lyktes, sto jubelen i taket. I mellomtida hadde jeg lært meg begreper som autolyse, glutenforbindelse, hydrasjon, strekk og brett, bulkheving, preshape og final shape, studert et uvisst antall demonstrasjonsfilmer på YouTube og brukt en pen, liten sum på hevekurver, snittekniver, brødspade og pizzastål som skulle magasinere 18 ganger så mye varme som en vanlig stekeplate. (Hvis jeg skal uttale meg kjønnsstereotypt, noe jeg ellers skyr som pesten, kan de uante mulighetene for innkjøp av dyrt og lekkert utstyr forklare hvorfor en del menn er så hekta på surdeigsbaking. Hvis en er glad i avanserte redskaper, er surdeigsbaking en god unnskyldning for å gå til innkjøp av eksklusiviteter. Men det er fullt mulig å bake surdeigsbrød i en bakebolle og steke det i brødform, bare så det er sagt!)
På den brutale måten lærte jeg om meltyper, proteininnhold og hevekvalitet: Noen brød ble steinharde som diskoser. Jeg lærte meg at spelt, emmer og andre urkorn hever dårlig og kun egner seg for viderekomne. Og jeg lærte meg at frøblandingen ikke måtte utgjøre mer enn en viss prosent av deigen. Hver gang jeg sto fast, spurte jeg Rune, surdeigsmesteren, om råd, eller la ut et spørsmål i surdeigsgruppa på Facebook og fikk oppmuntrende svar og tips. Til slutt ble jeg såpass trygg at jeg greide å lære fra meg kunsten, og jeg har til og med begynt å ta med nystekte brød som vertskapsgave.
Bibelsk surdeig
En dag fikk jeg et gudsord fra det mest bibelkyndige medlemmet i min kohort, et medlem som har fulgt intenst med i surdeigsprosessen, prøvesmakt med stor begeistring og omsider lært seg å bake brød selv: 5. Mosebok 28,5. Jeg slo opp. Der står det: «Velsignet er din kurv og ditt bakstetrau!» Det er en del av velsignelsene Moses meddeler folket før de går inn i det lovede land.
Jeg visste fra før at brød og surdeig er særs bibelsk. Men jeg visste ikke at det har så stor betydning at brødbaking er nevnt på et så sentralt sted. Jeg hadde heller aldri reflektert over mange av de andre surdeigstekstene før jeg begynte å bake selv. I Matteus 13,33 står det: «Himmelriket er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Det er en av de vidunderlige liknelsene der Jesus snakker om Gud og himmelriket som en kvinne. Den har jeg lest mange ganger. Men nå har det slått meg at Jesus trolig aldri har bakt surdeigsbrød selv. En legger ikke surdeigen inn i melet. En knar, elter og jobber den inn. Det er hardt arbeid.
Den bibelkyndige påpekte også at Jesus bruker surdeigsmetaforer både positivt og negativt. I Matteus 16,5 sier han: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» Her er surdeigen noe som forgifter og gjennomsyrer deres lære. Dette er visdom å grunne over, både vedrørende himmelriket og surdeigskunsten.
Imperier går, brødet består
Hvorfor denne oppslukende interessen for surdeig? Professor Terje Stordalen ved Det teologiske fakultet har sammen med Øystein S. la Bianca jobba lenge med et stort forskningsprosjekt som publiseres først neste år, «Levantine Entanglements: Cultural Productions, Long-term Changes and Globalizations in Eastern Mediterranean». De av oss som var så heldige å høre hans åpningsforelesning ved semesterstart på Det teologiske fakultet i høst, fikk lære om små landsbyer i Levanten som har befunnet seg i skuddlinja mellom imperier som gjennom århundrer har slåss om herredømme over området.
I globalt perspektiv har dette medført store endringer. Imperier har reist seg, og imperier har falt. Men livet i landsbyene, sa Stordalen, har trolig rulla og gått, ganske uforstyrra av om det var romerne, muslimene eller andre som kjempa om makt. Stabiliteten var å finne i det lokale hverdagslivet der en har dyrka sin åkerlapp, tatt vare på sine husdyr og bakt sine brød. Brød som høyst sannsynlig har vært bakt av surdeig. Det ser jeg fram til å lese mer om til neste år, i artikkelen til Stordalen som handler om dette, «Local Power and Social Discourse: Villages in Early Globalizations of the Southern Levant».
Da koronapandemien gikk inn i en ny topp i høst, arbeidsledigheten økte atter en gang, og avtroppende president i USA begynte å true med noe som likner et statskupp, mata jeg surdeigsstarteren min atter en gang. Imperier og pandemier kommer og går, men himmelriket er å likne med en surdeig, og håpet ligger i å fortsette ufortrødent med hverdagslivet, vi som er så heldige at vi fremdeles kan det.
LES MER:
[ Åste Dokka om nye koronavaner: «La ikke verden bli som før» ]
[ «Koronakrisen har lært oss å leve annerledes» ]
[ Gyrid Gunnes om korona: «Jeg ble henvist til kvinnerollen feminister har kjempet mot» ]
[ Over halvparten føler ensomhet under koronaen ]
---
Fakta:
---