Trond Bakkevig benytter sin faste spalteplass i VL til å beskrive debatten om kristne friskoler. Han har merket seg at ingen av dem som forsvarer friskoler, har vært opptatt av verdien av at barn og ungdom går til samme skole. Bakkevig viser til kirkens bekjennelse: «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper».
Han mener dette tilsier deltakelse i samfunnets fellesarenaer og underforstått at kristne friskoler ikke er i samsvar med det kristne verdigrunnlaget. Denne formen for «helliggjørelse» av offentlig skole er ikke et overraskende angrep fra en som vet å uttrykke seg i kirkelige termer.
Vant med kjølig holdning
I friskolesektoren er vi vant med en kjølig holdning til friskoler fra sentralt hold i Den norske kirke (Dnk). Historisk sett har den tidligere statskirken vært i allianse med den offentlige skolen. Det har medført at helt fra 1860-tallet har kirkesamfunn utenfor Dnk startet egne skoler.
Offentlig skole hadde historisk oppgaven å stå for kirkens trosopplæring. I skillet mellom stat, offentlig skole og Dnk er denne oppgaven erstattet med en trosopplæringsreform som har blitt kirkens alibi for eget ansvar for trosopplæring.
Historisk sett har den tidligere statskirken vært i allianse med den offentlige skolen.
— Jan-Erik Sundby
Når det snakkes vakkert om fellesskolen, applauderer også friskoletilhengere dette, og mange av oss mener friskoler har samme funksjon som den offentlige skoler når det gjelder å skape gode fellesarenaer for barn og unges utvikling. I flere tilfeller er det jo nettopp en friskole som er det lokale tilbudet, hvis det er et viktig poeng, men godt fellesskap må ikke alltid være basert på naboskap.
[ Ap-medlem: «Religiøse privatskoler bygger opp om om 'oss' og 'dem'» ]
Dagens lovverk åpner ikke for detalj-kontroll
Når det hevdes at det kun er offentlig skole som kan gi et godt utviklingsmiljø, kan det ha sammenheng med at ivrige politikere ønsker full kontroll med hva slags oppdragelse barn og unge skal få. Kristne friskoler blir lett rusk i maskineriet dersom man ønsker å forme grunnleggende verdier og holdninger hos en hel befolkning ved å detalj-kontrollere utdanningen.
Dagens lovverk åpner ikke for detalj-kontroll. Myndighetene får en viss kontroll i og med kravet om at læreplanene i friskoler må være jevngode med offentlig skoles læreplaner, men samtidig er friskolene pålagt å være alternativer både religiøst og pedagogisk.
Det er ingen grunn til å tegne et bilde av at kristne friskoler er med på å melde barn og foreldre ut av samfunnet.
— Jan-Erik Sundby
Det er ikke slik i noen skoleslag, - og slett ikke i den offentlige skolen, at dette er en møteplass som utformes av dem som møter opp til en slags felles dugnad. Hva slags skole skulle det bli?
De som mener at det er elevenes og deres bakgrunn som skal skape skolen, legger tunge byrder på unge skuldre. Elever skal selvsagt komme til orde og kunne delta med sine meninger, men hvordan skolen driver sin opplæringsvirksomhet, skal ikke avgjøres av dem som tilfeldigvis sitter i klasserommet.
Problemer også i offentlig skole
Det er ingen grunn til å tegne et bilde av at kristne friskoler er med på å melde barn og foreldre ut av samfunnet. De som benytter disse tilbudene, er og blir fullt ut bidragsytere i fellesskapet. Det gjelder på fritiden, i arbeidslivet og på annen måte.
De som peker på skolen som samfunnets smeltedigel hvor alle i nabolaget har en samfunnsplikt til å delta, burde heller være opptatt av de forskjellene vi har mellom de mange offentlige skolene, ikke minst mellom ulike strøk i de større byene i landet.
En logisk videreføring av Bakkevigs krav om at kristenplikten er å delta i de fellesarenaer som staten har lagt til rette for, vil jo være at det etter hvert heller ikke bør være rom for aktivitet i ulike trossamfunn når det finnes relevante fellesarenaer folk kan delta i.
Variasjon og mangfold på trosområdet har utviklet seg i det norske samfunn siden 1800-tallet og gitt gode samfunnsbidrag. Er det en samfunnsutvikling som ikke er ønskelig lenger?