Hvorfor? Jo, fordi han faktisk hadde svært mye fornuftig å si om hvordan man som borgere, som kristne og som kirker skal forholde seg til en pandemi.
Bakgrunnen er et brev han skrev i 1527 til presten Johann Hess: «Om man skal flykte fra en dødelig pest». Brevet har fått stor internasjonal oppmerksomhet i mediene det siste året, av åpenbare grunner.
Som tatt ut av FHIs instrukser
Deler av Luthers råd om hvordan man skal forholde seg under en pandemi er som tatt ut av FHIs instrukser i Norge i dag: Hold avstand, følg myndighetenes råd, ta vare på deg selv og de rundt deg.
I en tid der man har diskutert om kirkebenker kan regnes som fastmonterte (finnes det noe møblement som er like fastmontert som en kirkebenk…?), og der menigheter og trossamfunn stort sett har levd under strenge restriksjoner, kan det være tankevekkende å la seg inspirere av pandemiveiledninger skrevet for nærmere 500 år siden, både når det gjelder smittevern, og ikke minst når det gjelder Luthers teologiske fortolkning av pandemien.
Pandemien er ifølge Luther ikke Guds straff, ei heller et middel Gud bruker til å oppdra menneskeheten.
— Stephanie Dietrich
Smittevern og omsorg
Skal man utsette seg for smitte, eller skal man unngå den? I sitt brev gjorde Luther det klart at det er et kristenmenneskets plikt å hjelpe de som er utsatt for sykdom, og å sørge for at de får den støtten og hjelpen de trenger.
Samtidig så skal man gjøre alt man kan for å unngå å bli smittet. Luther minner prestene på at de har en spesiell plikt til å sørge for sjelesorg og støtte til mennesker som lider under sykdommen. Støtte til de som er utsatt for sykdom går foran alt annet, og det er alles plikt å bry seg om medmenneskene.
Luther sammenlikner pesten med et hus som brenner. Det er alles ansvar å slukke brannen og å sørge for å følge de reglene som faktisk bidrar til at brannen sluknes. I tilfellet pesten, henviser Luther til at det er legehjelpen, medisinen og det å skjerme seg for smitte som må til for å slukke denne brannen, ikke åndelige øvelser, bønn eller martyrdom.
[ Åste Dokka: Er den buldrende og hellige Gud en sannere Gud enn den humane og fornuftige? ]
Gud og pandemien
Pandemien er ifølge Luther ikke Guds straff, ei heller et middel Gud bruker til å oppdra menneskeheten. Luther understreker at vi, i stedet for å fortolke pandemien, eller «pesten», teologisk, heller skal handle ansvarlig og ta vare på hverandres liv og helse.
Han understreker at det å ikke bruke fornuften eller medisinen er imot Guds gode vilje for menneskeheten, for disse er gitt av Gud til å bevare liv. Luther går så langt til å si at å ikke bruke medisin eller stole på legevitenskapen er «å friste Gud, i stedet for å stole på ham. Gud har skapt medisiner og gitt oss fornuften for å beskytte oss og ta vel vare på kroppen, slik at vi kan leve ved god helse.»
Med andre ord: Sann gudsfrykt får sitt utrykk i at vi handler fornuftig og følger smittevernreglene.
Han understreker at det å ikke bruke fornuften eller medisinen er imot Guds gode vilje
— Stephanie Dietrich
Kirkens og det offentliges ansvar
Det er myndighetenes ansvar å gi veiledning og sørge for gode ordninger for smittevern og et helsevesen. Kirkens bidrag er å støtte sine medlemmer til å følge myndighetenes råd og påbud.
I tillegg til dette har kirken et spesielt oppdrag i å trøste og oppmuntre menneskene og forkynne at Gud vil være med dem, uansett hva som skjer.
Luther advarer mot å tolke pandemien som Guds verk, eller straff, eller endetidstegn, men heller se på den som Guds «fremmede verk», der den kristne kan erfare Gud midt i lidelsen, i lys av korset. Pandemien kan bare gi oss et glimt av en kjærlig, men skjult Gud, som troen kan søke sin tilflukt til i håpet om en kjærlighet som til slutt er sterkere enn lidelsen og døden.
[ Joh. 3,16 har ikke alltid vært «Den lille Bibel» ]
Dagsaktuell visdom
Vi trenger vi en teologisk fortolkning av pandemien. Mot alle spekulasjoner om pandemiens årsaker og virkninger, konspirasjonsteorier og endetidsspekulasjoner er det viktig å bli minnet på at fornuften og medisinen er en del av Guds omsorg for oss.
Vi har ansvar å ta vare på både egne og andres helse og ta de forholdsregler som dertil trengs. Når vi så har gjort så godt vi kan rent praktisk, og fulgt myndighetenes råd, er det godt at det finnes håp og trøst som peker utover pandemiens jerngrep om samfunnet og våre liv.
Vi trenger vi en teologisk fortolkning av pandemien.
— Stephanie Dietrich
Pandemien kjenner ingen grenser. Vi blir kontinuerlig minnet på at krisen er en global krise, og kan bare løses gjennom samarbeid og solidaritet på tvers av land og kontinenter. I mange land i det globale Sør råder det mistillit til den globale vaksinestrategien, også fra kirkelig hold.
Manglende tillit til myndigheter og helseautoriteter kan være forståelige, men er fatale i en felles global bekjempelse av pandemien. Derfor bør kirkene, som sivilsamfunnsaktører mange har tillit til, spille en viktig rolle i å veilede sine medlemmer i ansvarlig og solidarisk handling slik at vi til slutt kan se slutten på denne pandemien.
[ Ga over 600.000 kroner til Kanal 10: – Føler meg svindla ]