Forrige fredag var en av vår tids største stemmer, den norske sopranen Lise Davidsen, gjest hos Anne Lindmo på NRK. Hun har bergtatt musikkelskere verden over med sin usedvanlig malmfulle og vakre klang, og de største internasjonale opera- og konsertscenene kappes om å få tak i henne.
Jeg har hørt henne ved noen anledninger og slo på TV den fredagskvelden ene og alene for å høre Lise Davidsen. At framføringa av Verdis Ave Maria på slutten av programmet ga meg gåsehud i begeistring, var som forventa. Lise Davidsen skuffer aldri.
Men i samtalen med Anne Lindmo rett før framføringa viste Lise Davidsen seg å ha perspektiver på den alminnelige holdninga til opera som fikk meg til å tenke grundig og lenge på gudstjenestereformer og tilliggende herligheter.
Berøring kommer ikke av seg selv
På spørsmål fra Lindmo om hvordan den litt sære operasjangeren skulle nå fram til folk, og ikke bare oppfattes som fjern og rar, svarte Lise Davidsen klart og tydelig: «Jeg gidder ikke å diskutere det med mindre folk har gitt det en sjanse.»
Det var et meget kontant og selvbevisst, men befriende svar som hun utdypa på følgende måte: «Det er ikke så mange steder vi kan sette oss ned og ta inn en live opplevelse. Men det krever noe av publikum! Det er rart å tenke at man bare skal poppe innom operaen og håpe på det beste. Det er ingenting som funker sånn. Man må tørre å lese seg litt opp, tørre å høre på det, og tørre at noe av det er litt kjedelig. Det er det jeg har blitt litt streng på.»
Heller ikke gudstjenesten er lett tilgjengelig.
— Merete Thomassen
Det er lenge siden jeg har hørt så tydelig tale om at det kreves noe av den som skal ta imot noe som formidles. Ikke bare musikere, men formidlere av alle slag, skuespillere, forfattere og forkynnere, verken kan eller skal la være å stille krav til dem vi skal formidle til.
Lise Davidsen forklarte at en operaforestilling i høyeste grad skal berøre publikum, men at den berøringa ikke kommer av seg selv:
«Det er ikke nødvendigvis fire timer pur underholdning. Det er noe som skal røre deg. Det er noe du må gi tid og plass. Alt vi er interessert i, har vi jo gitt tid. Vi har lest om det, skaffet oss kunnskap. Men musikk og kunst skal være lett tilgjengelig. Alle skal forstå det. Da sier jeg: Nei, det synes jeg ikke. Hvis du vil, skal du gi det en sjanse. Og i 95 prosent av gangene vil du få noe ut av det.»
[ Arne Borge: «Reptilhjernene deres ønsker konflikter og sensasjoner» ]
Utilgjengelige gudstjenester
Hvis du vil, skal du gi det en sjanse. Det er ikke alt som er lett tilgjengelig. Det er sjelden vi våger å si det høyt, men jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne enda en gang: Heller ikke gudstjenesten er lett tilgjengelig.
Det er rart å tenke, for å si det med Lise Davidsen, at en bare skal poppe innom en gudstjeneste og håpe på det beste. Det er mye ved en gudstjeneste som krever at en forsøker å sette seg inn i hva den er.
Verken Kyrie eleison eller nattverdliturgien er selvforklarende. Det er ikke gitt at en gjennom et sjeldent gudstjenestebesøk oppfatter den dype teologiske betydninga som ligger i ordo, gudstjenestens gamle struktur.
Krav til deltakerne er en elefant i rommet. Det kan virke strengt og rigid å hevde det.
— Merete Thomassen
Det er mye som er sært, rart og fjernt i kirken, og det er mye som kan virke kjedelig. Og det er det mange som hevder med høy røst, oftest de sporadiske gudstjenestebesøkende, men også iblant de faste gudstjenestedeltakerne, at gudstjenesten må bli enklere og mer forståelig.
Endog kan kirkelig ansatte gi uttrykk for noe av det samme. Det er så sært og rart at vi må prøve å gjøre det lett tilgjengelig. Hva med å stille krav til gudstjenestedeltakere også? Hva med å si at ja, det er en god del her som virker utilgjengelig ved første, til og med tiende gangs deltakelse, men det er ikke dermed greit å avfeie det som meningsløst og kreve at det forandres for å bli umiddelbart forståelig.
Arne Borge har rett
Krav til deltakerne er en elefant i rommet. Det kan virke strengt og rigid å hevde det. Like fullt, jeg lo høyt av begeistring av Arne Borges kommentar i Vårt Land 14. april der han ga oss lesere det glatte lag for å velge å lese lettbeinte artikler framfor kultursaker som krever litt mer fordypning.
«Dere – kjære lesere – vil simpelthen ikke lese disse sakene. Dere sier kanskje til dere selv og vennene deres at dere søker dybde og refleksjon, men reptilhjernene deres ønsker konflikter og sensasjoner.»
Anledninga var Knut Lundbys nye bok om religionen i medienes grep. Mediene vil ofte forenkle, og dermed forflate. Det gjelder i særdeleshet religionsstoffet. Og det er ofte det mest forenkla som vinner fram i kampen om oppmerksomhet.
Jeg er redd Arne Borge har rett: Det er ofte reptilhjernene våre som får bestemme hva det skal satses på av kultur og formidling.
Det er mye som må læres og øves på, også liturgisk.
— Merete Thomassen
Krav til kirkegjengere
Jeg sier ikke at det skjer med gudstjenesten, at det er reptilhjernen som legger premissene for gudstjenesteutviklinga. Gud forby! Men jeg sier at det går an å stille krav til de som deltar i en gudstjeneste.
Ikke alt er lett tilgjengelig. Det er mye som må læres og øves på, også liturgisk. Det er komplekst, og det kan være kjedelig. Men nettopp derfor lever gudstjenesten den dag i dag. Det er dette som har gitt den sin slitestyrke.