Markeringen av 250-årsdagen for Hans Nielsen Hauges fødsel har vært bred og mangfoldig. Hauges store nasjonale betydning har blitt løftet fram gjennom et program i regi av en nasjonal komite for jubileumsmarkering.
Han løftet frem kvinner, talte småkårsfolkets sak, organiserte næringsliv og trosfellesskap, talte om nødvendig makta midt imot.
Beskjeden feiring i DNK
Det har imidlertid vært en svært beskjeden markering av Hans Nielsen Hauge fra Den norske kirkes side. Kontrasten blir påfallende hvis vi sammenligner med markeringen som allerede er under planlegging i forbindelse med 1000-årsdagen for Olav Haraldsens død i 1030, og skal feires om ni år!
Allerede for flere år siden tok delegater i Kirkemøtet (KM) til orde for at vi må få til en storslagen feiring av Slaget på Stiklestad – og feiring av den katolske helgen Olav.
Det er flott med jubileer og markeringer av begivenheter som har hatt grunnleggende betydning for kirke og samfunn. Fint med feiringer av viktige sider av kirkehistorien, slik vi også gjorde ved Lutherjubileet, og som vi kan ta med oss videre.
Slike markeringer kan også tydeliggjøre hva vi vektlegger og prioriterer. Så et naturlig spørsmål er: Hvorfor får Hauge – som hadde så stor betydning både for kirke og samfunn – så liten kirkelig oppmerksomhet? Jeg vil herved utfordre bl.a. Kirkerådet til å sørge for en mer kraftfull kirkelig markering av 200-årsdagen for Hauges død i 2024.
[ Mímir Kristjánsson: «Skal folkestyret overleve, kan vi lære av kristenpopulisten Hauge» ]
Provoserer Hauge fortsatt?
Hauges betydning er bl.a. knyttet til at han som en fattig lekmann ikke aksepterte å stå med lua i handa i underdanighet for prest og annen øvrighet. Han hadde en frimodighet og et mot som satte varige spor for etableringen av senere lekmannsorganisasjoner og andre folkelige og demokratisk styrte bevegelser.
Hauge trosset konventikkelplakatens forbud mot at lekfolk hadde kristelige samlinger som ikke var godkjent av presten. Og det var denne ulydigheten som gjorde at han i nesten ti år satt i fengsel, noe som ga han varige helseskader.
Er Hauge en påminnelse om det forbehold som på ulike måter har pregete lekfolks plass i kirken?
— Dag Landmark
Fundamentet for hans virke var en fornyelse av luthersk lære om det allmenne prestedømme. De som hadde talent og kall skulle få tillit, ansvar og oppgaver. Dette var både frigjørende og myndiggjørende inn i et samfunn preget av embeter, stender og strukturer som holdt folk nede.
Jeg har reflektert over hva som kan være bakgrunnen for denne tilbakeholdenheten med å løfte fram arven etter Hauge i Den norske kirke.
Kan noe av dette skyldes at denne lekmannens frimodighet fortsatt representerer en provokasjon i Den norske kirke? Er Hauge en påminnelse om det forbehold som på ulike måter har pregete lekfolks plass i kirken?
Har erfart et forbehold til meg som lekmann i DNK
Konventikkelplakaten ble ikke opphevet før i 1842, dvs. 18 år etter Hauges død. Norge opplevde på 1800-tallet en massiv demokratisering og mobilisering gjennom etablering av ulike medlemsbaserte bevegelser, men det gikk mange tiår før dette engasjementet fikk betydning for den kirkelige styringsstruktur.
Kirkelige reformer har heldigvis gradvis gitt rom og anerkjennelse for en kirkeforståelse der fellesskap, involvering og deltagelse blir vektlagt.
Jeg har vært heldig som uten særskilt kirkelig utdanning eller ordinasjon både har fått være rådsmedlem på alle kirkens nivåer, og jeg avsluttet mitt arbeidsliv som kirkeverge. Jeg har likevel erfart et forbehold til meg som lekmann i Den norske kirke, et forbehold jeg ikke har møtt på samme måte i f.eks. Norges KFUK/M og andre frivillige organisasjoner der jeg har vært aktiv.
I organisasjonene har jeg blitt utfordret til tjeneste og ansvarsoppgaver, uten å møte den oppmerksomhet på profesjon og ordinasjon som preger diskusjonene i Den norske kirke.
[ Kirkerådslederen: «Vi trenger et effektivt byråkrati, dersom kirken skal nå bredt ut med evangeliet» ]
Ikke-ordinerte beskrives på nedlatende måte
For noen uker siden fikk Kirkerådet overlevert en sluttrapport om ny kirkelig organisering. For første gang en offentlig gjennomarbeidet fremstilling av en mulig ny organisering av en fristilt kirke fra staten.
Her løftes muligheter frem. Her påpekes utfordringer. På de fleste områder er det bredt sammensatte hovedutvalg enige, mens på noen områder viser utvalget sine ulike syn. Dette er til å bli klok av. Et godt grunnlag for høring, videre fremdrift og til slutt et vedtak. Og det trenger vi virkelig nå etter 16 års arbeid med disse spørsmål.
De som har påtatt seg lederoppgaver i kirken, men som ikke er ordinert, blir av flere prester beskrevet på nedlatende og karikert måte.
— Dag Landmark
Så skjer det igjen. Enkelte blir først og fremst opptatt av hvem som må holdes utenfor, hvem som ikke er egnet til enkelte stillinger. I stedet for å lete etter de med ressurser og talenter til ulike oppgaver, blir det viktigst å finne ut hvem som skal stenges ute fra visse posisjoner.
Og de som har påtatt seg lederoppgaver i denne kirken, men som ikke er ordinert, blir av flere prester beskrevet på nedlatende og karikert måte. De som av sin arbeidsgiver har blitt tilsatt som kirkeleder i soknene, får nå høre at de kun er merkantile, administrative og forvaltere som ikke er verdig å lede kirkelig virksomhet.
Ved hjelp av det fiffige begrepet kirkefag så nulles det ut all den faglighet, erfaring og klokskap som disse kirkelederne representerer.
Uredelig profesjonskamp
Hvor ble det av det allmenne prestedømme? Hvorfor får en så uredelig profesjonskamp foregå uten at noen reagerer? Og jeg får følelsen av at konventikkelplakatens beskjed om å bøye nakken for presten dukker opp i stadig nye former og uttrykk.
Som en luthersk kirke har vi en ordning med en særskilt tjeneste i forvaltningen av Ord og sakrament, og jeg finner ikke noe ønske om å svekke eller vingeklippe den ordinerte tjeneste i rapporten om framtidig organisering. Tvert om er det en tydelig understrekning av behovet for et tydelig tilsyn, vigsla tjenester og anerkjennelse av den faglige selvstendighet som er omtalt i tjenesteordningene.
I alle mine år i Kirkemøte har jeg støttet og heiet på denne tjenesten. Vi trenger hverandre! Så kunne vi ikke starte med en mer åpen holdning, søke inkludering i stedet for ekskludering, og unngå polarisering og karikering av rapportens forslag.
Da kan vi kanskje greie å finne en løsning som gir rom for ulike tjeneste til beste for kirken og evangeliet.
[ Geir Hellemo: «I reformarbeidet blir de ansatte i kirken umyndiggjort og oversett» ]