I dag den 4. mai, for 500 år siden, skjedde en redningsaksjon som skulle få vidtrekkende følger. En person hadde valgt å trosse det som var av datidens autoriteter og myndigheter, keiser og pave, og hevdet at han var bundet av en annen og høyere makt og myndighet, nemlig sin samvittighet.
Selve opprøret nådde sitt klimaks et par uker før, den 18. april, hvor han med henvisning til sin samvittighet nektet å trekke tilbake hva han tidligere hadde sagt og ment, selv om både pave og keiser krevde nettopp det.
Å knytte reformasjonen til år 1517 og Wittenberg er forståelig fra et kirkelig perspektiv, da var det Martin Luther offentliggjorde tesene mot avlaten. Fra et mer allment perspektiv kunne reformasjonen like gjerne vært knyttet til 1521 og hendelsene i Worms og på Wartburg.
Utfordrer både pave og keiser
Hva ville skje nå? Det var keiseren som hadde innkalt til riksdag i Worms, den særlige foranledningen var all den støy og de utfordringer munken og professoren fra Wittenberg hadde skapt.
Denne type religiøs støy og utfordring var ikke noe nytt, men nettopp historien viste hvor farlig den kunne være, at den må håndteres og bringes under kontroll om ikke man skulle risikere at samfunn ble destabilisert.
Luther var lyst i bann allerede 3. januar 1521, og nå var kravet fra kirken at verdslig makt skulle følge opp og erklære ham fredløs, satt utenfor samfunnet og ikke lenger beskyttet av rettsordenen. Men keiseren gikk med på at han først skulle høres, særlig etter påtrykk fra kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen.
Luther var selve «kjendis-professoren» ved det universitet i Wittenberg som Fredrik den Vise søkte å bygge opp, og hvor han hadde sitt slott, og som det følgelig var maktpåliggende for fyrsten å beskytte.
[ Deler av Martin Luthers pandemi-råd er som tatt ut av FHIs instrukser ]
Triumftoget til Worms
Keiser og pave søkte å bringe under kontroll noe som ikke lenger lot seg stoppe. Luthers tekster var nå spredt vidt og bredt, noe trykkekunsten hadde muliggjort.
Jo mer støy det ble rundt Luther, jo mer interesserte ble de stadig fler lesekyndige i selv å lese hva den provoserende munken og professoren mente. Gamle strategier for å bringe uro og støy under kontroll var utfordret, nå var kravet at han skulle lyses fredløs.
Men først skulle han altså høres. Luthers reise fra Wittenberg til Worms ble som et triumftog, hans kritikk av kirken hadde vunnet gjenklang i folket, mennesker møtte opp på herbergene og ellers underveis for å se den kjente mannen, reisen varte knapt to uker. I Worms under høringen, er det så han sier de berømte ord som har blitt stående for ettertiden:
Jo mer støy det ble rundt Luther, jo mer interesserte ble de stadig fler lesekyndige i selv å lese hva den provoserende munken og professoren mente.
— Roger Jensen
«Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det er verken sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg. Amen.»
Den neste dag holdt keiseren en tale hvor han tydelig sa at han «heretter vil betrakte ham som en notorisk kjetter». Men før riksdagen rekker å fatte noen formell beslutning, velger Luther å forlate Worms. Etter ytterligere et par dager erklærer så riksdagen Luther for å være kjetter og fredløs.
Frigjørende bibeloversettelse
Nå er alt i spill. Som fredløs er Luther satt utenfor rikets lover og beskyttelse, han er «fritt vilt». Den 4. mai, på hjemreisen til Wittenberg, er det så kurfyrsten arrangerer bortføringen. Han føres til fyrstens borg på Wartburg for der å la skjegget gro og fremstå som «junker Jørgen».
Snaut ett år lever han her, kun et fåtall vet hvor han holdes skjult, den første tid antar mange at han er drept. De krefter som har heiet ham frem begynner å leve sitt eget liv med bl.a. ødeleggelse av religiøse bilder og gjenstander til følge. Mange munker og nonner forlater nå sine kloster, enkelte klostre tømmes helt for ordenfolk.
For Luther går det om å skrive som torgkona snakker. Det skal være levende ord.
— Roger Jensen
Selv påtar Luther seg på Wartburg å oversette Det nye testamentet fra gresk og til alminnelig tysk hverdagsspråk. Det meste av oversettelsesarbeidet er gjort unna på bare 11 uker, et arbeid som kommer til å danne grunnlaget for dagens tyske språk, såkalt høytysk.
For Luther går det om å skrive som torgkona snakker. Det skal være levende ord. Ord som skal forkynnes og høres, ikke undervises for å læres. Evangeliet forstås som en levende stemme, en tiltale som evner å skape noe nytt, være frigjørende hendelse og handling i menneskets liv.
Oversettelsen skal følgelig være deretter, levende, kraftfull og frigjørende. Nå er det Bibelen som gis autoritet i teologiske spørsmål og ikke embetet, frihet fra prest- og paveautoritet, et grep som kommer til å bli et viktig ledd i utviklingen av hva vi i dag kjenner som hermeneutikk, tekstforståelse og tekstfortolkning.
[ Joh. 3,16 har ikke alltid vært «Den lille Bibel» ]
Bondeopprøret
I det gryende bondeopprøret som i lengre tid har vært i emning, opplever de utarmede bøndene Luther som en støttespiller i talen om frihet. For dem forstått som frihet fra jordeierne som utnyttet og utbyttet de på det groveste.
På den ene side ga Luther bøndene rett i at de var urettferdig behandlet og at de pålagte skatter og byrder var for tunge. På den annen side, når opprøret og krigen etter noen år kom, vendte han seg mot bøndene og mente at fyrstene nå måtte slå opprøret ned.
Luthers holdning må i ettertid kunne beskrives som ambivalent. Bondekrigen gir et tidlig eksempel på hvor vanskelig den frihet Luther hadde gjort seg til talsmenn for kunne forstås og brukes.
Habermas og Schilling – to perspektiv
I sitt religionsfilosofiske storverk Auch eine Geschichte der Philosophie fra 2019 (Også en filosofihistorie), gir Jürgen Habermas Luther en sentral rolle. Det er et imponerende verk, går over to bind og er på mer enn 1700 sider, og diskuterer forholdet mellom tro og viten i vestlig tradisjon gjennom de siste 2500 år.
Habermas deler denne historie i tre epoker, og i hva han beskriver som den andre, som omhandler renessanse og reformasjon, har Luther en sentral rolle. For Habermas blir Luther en grenseskikkelse på veien mot moderniteten, en betydelig person i verdenshistorisk henseende. Nettopp Luthers brudd med tradisjonen baner veien for et skille mellom tro og viten, et skille han argumenterer for at Kant og Hume senere setter på formel og begrepsfester.
Til reformasjonsmarkeringen 2017 var det særlig den tyske historikeren Heinz Schilling som fikk oppmerksomhet for sin bok Luther: Rebell in einer Zeit des Umbruchs (Luther. En opprører i en oppbruddstid). Her er vektingen en annen enn hos Habermas, her står sterkere opplevelsen av frihet og frigjøring i sentrum for å forstå Luther og reformasjonen.
Schilling gir i sin bok bl.a. en forklaring på hvorfor Luther skifter navn. For navnet «Luther» er et navn han tar, hans fødenavn er «Luder». Med utgangspunkt i lesning av Luthers brevkorrespondanse argumenterer Schilling for at opplevelsen av frihet og frigjøring nå blir så sterk for den unge Martin, nå som han kritisk til tradisjonen leser Bibelen med nye øyne, at han tar det greske ordet for frihet (eleutherios) og omskriver sitt navn deretter, fra «Luder» til «Luther».
Mens Martin tidligere kunne signere sine brev «Martin Luder, eleutherios», skriver han snart bare «Martin Luther». Schillings poeng er at Luther representerer en ny forståelse av religion, hvor det går om eksistensiell opplevelse og erfaring, og ikke kunnskap om, tilslutning til eller underkastelse under (religiøse) autoriteter.
Med Luther blir religion noe dypt personlig, noe eksistensielt, for alle og ikke kun for særskilt utvalgte i klostre og kirkelige embeter.
Kristentroen og virkeligheten
Habermas og Schilling tegner viktige perspektiver på Luther, perspektiver som er i dialog med hverandre, men ikke er sammenfallende, til det er deres interesser for forskjellige. Luther avviser ikke en «filosofisk» tilgang til virkeligheten og til hvordan å forstå hva et menneske er, hva vi i dag ville kalle en naturvitenskapelig tilgang.
Men han insisterer på at religionen, kristentroen, har en annen tilgang til virkeligheten. Mens den første tilgang til virkeligheten rett nok er sann, hva altså Habermas kaller «viten», så sier den ikke alt om mennesket.
Når vi ser nærmere etter så ser vi altså at det ikke er dagens ideal om «samvittighetsfrihet» Luther var eksponent for i Worms.
— Roger Jensen
Det er også et annet perspektiv på mennesket, hva som for Habermas er den andre polen av viten–tro, og som Schilling videre beskriver som opplevelse og erfaring av frihet.
Til forståelse av hva mennesket er har altså religionen en annen kunnskap enn hva «viten» kan frembringe, fremholder Luther, og det er en kunnskap som gir en opplevelse og erfaring av frihet.
Den vanskelige friheten
Luther insisterer på at det indre menneske var et område verken konge eller pave hadde myndighet over eller kunne tvinge. Det indre menneske tilhørte Gud og skulle for den troende være bestemt av opplevelsen og erfaringen av frihet.
Det ytre menneske var del av samfunnet og underlagt verdslig makt og myndighet, bestemt av ufrihet ved å utføre de oppgaver og plikter hverdagsliv i familien medførte og hva øvrigheten fastsatte. Men det var ikke en frihet til å tro og ytre seg som man selv ønsket Luther søkte, en slik tanke lå utenfor hans horisont.
Det var en frihet fra religiøst overformynderi hvor kirken hadde tatt eierskap til Gud på en måte som gjorde ham ufri og bundet, hvor både menneskets forhold til verden og til Gud ble gjenstand for slit og strev. Nettopp her ville han skille.
Når vi ser nærmere etter så ser vi altså at det ikke er dagens ideal om «samvittighetsfrihet» Luther var eksponent for i Worms. Samtidig ser vi at Luthers posisjon kom til å bli et viktig steg på veien frem mot dette så viktige frihetsideal. Spørsmålet som står igjen er om den frihetsopplevelse og -erfaring som Luther fremholder likevel gir mening, til tross for de utfordringer som umiddelbart fulgte?
Det som skjedde her i Worms og Wartburg for 500 år siden er fra den ene side sett bare ett ledd i en kjede av hendelser i en tid preget av uro og omveltning, fra den annen side sett får nettopp disse hendelsene snart ikonisk status og får slik vidtrekkende følger.
Og altså, om kurfyrsten ikke hadde gjennomført sin redningsaksjon, ja så er det ikke godt å si hvordan utviklingen på disse områdene ville gått. Det er det grunn til å markere, nettopp i dag.