Vi trenger historie som bakgrunn for å forstå vår egen tid, og vi kan med rette framheve mangt som var nyskapende ved Hans Nielsen Hauges virke. Men vi ser også en tendens til heroisering som stenger for historisk forståelse.
I det mest tabloide formatet finner vi påstander om at Hauge var selve grunnleggeren av det norske demokratiet, og han hylles som feminist og kvinnesakspioner.
Hva er det som har skjedd, når et 1700–1800-tallsmenneske så lett kan kles i moderne gevanter?
Bevegelsen var basert på patriarkatet
Hauge ga aldri noen helhetlig redegjørelse for sitt syn på kjønn og kjønnsroller. Spredt i skrifter og brev finner vi likevel innslag som leder oss et godt stykke på vei. Men her er det også uttalelser som ikke går så godt i hop, hvis siktemålet ensidig er å finne belegg for Hauges radikale kvinnesyn.
Bevegelsen han skapte, var tuftet på det gamle samfunnets orden, der autoritet og lederskap var basert på patriarkalske prinsipp.
— Bjørg Seland
Det står fast at Hauge ikke bare tillot, men også oppmuntret kvinner til å drive forkynnelse, og at han i flere tilfeller erklærte tillit til kvinner som lokalt ansvarlige for venneflokken. I det praktiske liv så han behov for å lempe på rigide normer for kjønnsdelte arbeidsfelt.
Men bevegelsen han skapte, var tuftet på det gamle samfunnets orden, der autoritet og lederskap var basert på patriarkalske prinsipp.
Vi finner ingen innslag i Hauges skrifter som tyder på at han ønsket å endre denne samfunnsstrukturen, som innebar en selvfølgelig aksept for at kvinner var underordnet menn.
[ Bernt T. Oftestad: «Hauge er er norsk kirkelivs betydeligste mystiker» ]
En form for unntakstilstand
Fram til 1842 var lekmannsforkynnelse forbudt ved lov. Hauge forsvarte både sin egen og sine venners forkynnervirksomhet med opplevelsen av å ha et kall fra Gud. Her går han langt i å sidestille menn og kvinner.
Men vi bør merke oss at han argumenterer med bakgrunn i forestillinger om å leve i verdens endetid. Han viser til en form for unntakstilstand der Gud har satt den vante orden til side. I spørsmålet om verdslig arbeidsdeling mellom kjønnene, begrunner han ønsket om større fleksibilitet med praktisk nytte, særlig i forbindelse med nøds- og unntakssituasjoner.
I kirkehistoriske verk ble dette temaet lenge enten kritisk kommentert eller ganske enkelt oversett. Overlevert tradisjon representerer en annen ytterlighet: Her finner vi heltehistoriene om kvinner som i djerv kristelighet kunne målbinde både lensmann og prest.
Først på 1980-tallet kan vi på ny registrere interesse for kvinnenes innsats i Hauge-bevegelsen.
— Bjørg Seland
Fortellinger om uredde damer
Følger vi tendenser i forskning og formidling over tid, blir vi minnet om hvor sterkt samtidens verdier og idealer bestemmer fokus og fortolkning.
Den selvlærte kirkehistorikeren H. G. Heggtveit var den første som virkelig interesserte seg for kvinnenes innsats i bevegelsen. I hans bøker om haugianismen, som kom ut i tidsrommet 1905–1920, har mye av stoffet bakgrunn i tradisjonsmateriale fra samtidens lekmannsmiljø.
På denne tiden var den moderne indremisjonsbevegelsen vel etablert, og her hersket det et langt mer konservativt syn på kvinners plass i kirke og samfunnsliv enn det Hauge hadde stått for.
Heggtveit ville ikke forsvare at kvinner fikk forkynne. Han var likevel fascinert av de mange fortellingene om uredde damer, og ga dem liv i sin historieformidling.
Med adresse til sin tids misjonsvenner kunne han dessuten forsikre om at det nå, i hans skrivende stund, heldigvis fantes andre og «naturligere Former» for kvinners «Virketrang» – som håndarbeidsforeninger, oppgaver innenfor diakoni, søndagsskole osv.
[ Truls Liland: «Hva vi ikke bør lære av Hauge» ]
Behov for tidstilpassede rollemønstre
Først på 1980-tallet kan vi på ny registrere interesse for kvinnenes innsats i Hauge-bevegelsen. Dette må vi se i lys av sentrale spørsmål i den tids samfunnsdebatt. I Norge, som i øvrige nordiske land, hadde 1970-tallets nyfeminisme fått bredt og varig nedslag.
Nå ble også Kirken tvunget til å ta kjønnsrelaterte spørsmål mer på alvor. I de kristelige organisasjonene så en yngre generasjon behov for mer tidstilpassede rollemønstre.
Dette var bakteppet da journalisten Finn Wiig Sjursen i 1983 publiserte fire artikler om Hauge-bevegelsens kvinner. Mye av stoffet er hentet fra Heggtveit, men framstillingen er tilpasset en kristelig kultur som nå var under økende press fra storsamfunnets idealer om likestilling.
Nestemann ut var Olav Golf, pedagog og forfatter med særlig interesse for misjon og utdanningshistorie. Med boka Den haugianske kvinnebevegelse (1998) følger han i Sjursens spor, men spisser budskapet ved å antyde at Hauge fremmet en form for feminisme.
Ukritisk bruk av indremisjonens egne fortellinger ser ut til å ha satt en trend som videreføres i allmenn historieformidling om haugianismen.
— Bjørg Seland
Må leses kildekritisk
Det er ikke uten betydning at alle disse tre – Heggtveit, Sjursen og Golf – hadde bakgrunn i sin tids indremisjon. De sto i en kulturell tradisjon som gjerne framhever Hauge-bevegelsen som sitt historiske opphav.
Heggtveit har en umiskjennelig ambisjon om å kombinere forkynnelse og historieformidling. Det kan ikke sies å være noen påtakelig tendens verken hos Sjursen eller Golf. Hos dem kommer innenfra-blikket mer til uttrykk i utvalg og bortvalg av kildestoff, og i manglende vilje til kritisk prøving av egne fortolkninger. De videreformidler rett og slett fortellingene om Heggtveits heltinner.
Heggtveit har gitt rike bidrag til kunnskap om Hauge-bevegelsen. Men framstillingen han gir, må leses med det kildekritiske blikket som kreves overfor hvilken som helst gruppe eller bevegelse – etnisk, religiøs eller politisk – som bruker historien for å bygge en kollektiv identitet.
Det er viktig å betone dette, for ukritisk bruk av indremisjonens egne fortellinger ser ut til å ha satt en trend som videreføres i allmenn historieformidling om haugianismen.
Lettvint bruk av begreper
Når historikere i generasjoner har neglisjert kjønnsaspektene ved Hauge-bevegelsen, er det forståelig at en leter etter uttrykk som kan åpne for ny innsikt. Men lettvint bruk av begreper som «kvinnebevegelse» og «feminisme», gir næring til overforenklede bilder.
Det er ingen tvil om at Hauge utfordret samtidens kjønnsrollenormer. Men når det i mer eller mindre populariserte framstillinger tegnes bilde av en 1790-talls predikant som til forveksling ligner en 1970-talls feminist, da er vi fjernt fra den historiske virkeligheten vi søker å forstå.
[ Mímir Kristjánsson: «Skal folkestyret overleve, kan vi lære av kristenpopulisten Hauge» ]