Samfunnstopper fra både den ene og andre fløyen har den siste måneden tiljublet og deltatt i pride-parade som støtter foreningen FRI sitt ideal; nemlig et samfunn med et helt åpent syn på kjærlighet, kjønn, seksualitet og samlivsformer.
Mens mange hyller det grenseløse, så er det samtidig noen i den andre enden som skriker etter grenser. Politiet i Agder er svært bekymret. «Det virker som grensene for mange ungdom om hva som er ‘normalt’, er flyttet langt på veldig kort tid» sier de, og advarer blant annet mot at barn helt nede i 8-9 års alderen deler nakenvideoer av seg selv via appen Tik-Tok.
Fortvilte mødre forteller til NRK at deres like små barn ser på grov porno via mobilen, uten at foreldrene har hatt anelse om det.
De voksnes ansvar
Det er ikke barnas ansvar at grensene flyttes. Det er de voksnes. Men hvem er i stand til å sette foten ned for det som ikke gagner barna våre?
Veldig få samfunnstopper viser ansikt når dette temaet diskuteres. Det er på et vis forståelig, for det koster å stikke hodet fram for grensesetting i stedet for grenseløshet. Men stortingsrepresentant Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) sier det rett ut i til Dagen nylig, at ved denne utviklingen blir unge frastjålet barndom, og mange blir ofre for en seksualisert og pornografisk ungdomskultur.
Når grove tekster i russelåter blir avskrevet med «bare uskyldig ungdomsmoro», sender det kraftige signaler til tenåringer i utvikling og til barna som løper for å få russekort fra ungdommer de ser opp til.
Når det allerede fra barnehagealder av skal formidles et grenseløst åpent syn på både samlivsformer, kjønnsidentitet og seksualitet, så tror jeg vi vil oppdage konsekvensene først i neste generasjon.
[ Sex og samfunn: «Foreldre er nødt til å ta sex-praten» ]
Hvor er vårt etiske kompass?
Når det å dyrke sitt eget begjær ved å se porno unnskyldes med at «alle gjør jo det», så påvirker det barn og ungdommers holdninger. Hvor finner de rollemodeller som kan si: «Du kan, og du bør, velge å la være»?
Det er her jeg etterlyser et etisk kompass. For alle som ikke reagerer på utviklingen, så blir tausheten i virkeligheten en stilltiende aksept.
Jeg håper nå, når regnbueflagget har fått luftet seg, at både politikere, medier og hele samfunnet kommer på banen
— Berit Hustad Nilsen
Vi diskuterer ofte hvordan kirkene skal bli relevante i vår tid, og hvordan vi skal beholde ungdommene i kirkesamfunnene.
Vi kan jo ikke forvente at initiativer som skal gjøre noe med problemet vil komme fra foreningen FRI eller andre interesseorganisasjoner. Jeg mener at kristne ledere som ønsker å gjøre kirkesamfunnene virkelig aktuelle, må vise til Jesus som er veien, sannheten og livet.
For det er et godt kompass å ha helt fra barndommen av. Vi trenger søndagsskoler, barne- og ungdomsklubber mer enn noen gang. De som vokser opp i dagens samfunn, må også få muligheten til å ta valg som gjør at de går inn i ungdoms- og voksenlivet med god forståelse av hva det vil si å være trofast i gode og onde dager, fordi en elsker hverandre.
Det grenseløse livet
At kristne våger å si at det finnes grenser som er gode rammer for seksualiteten, blir ofte avfeid som begrensende, gammeldags, og endatil skadelig.
Men hva vil det grenseløse livet gjøre med ungdommens selvfølelse og troen på trofasthet livet ut? Hvordan blir par-relasjonene etter det som er tiår med seksuell utprøving, med deling av nakenbilder, og kanskje endatil salg av seksuelle tjenester i ung alder?
Men hva vil det grenseløse livet gjøre med ungdommens selvfølelse og troen på trofasthet livet ut?
— Berit Hustad Nilsen
Jeg håper nå, når regnbueflagget har fått luftet seg, at både politikere, medier og hele samfunnet kommer på banen og adresserer disse utfordringene med grenseflytting som påvirker våre barns hverdag. I tillegg mener jeg som sagt at kirkesamfunnene har et ansvar i å være frimodige og tydelige.
Vi kan ikke stoppe den teknologiske utviklingen og lukke vinduet mot verden. Men vi kan la barn være barn og sette gode grenser. Vi kan vise ungdommene den veien som fører til livet. Og selv om det er få som finner den, så krever det i alle fall at vi voksne selv er gode og trygge rollemodeller med et etisk kompass som peker mot himmelen.
[ Espen Ottosen: «Jeg blir skremt når noen sammenligner et nei til Pride med rasisme» ]