Vi beveger oss i en feil retning. En retning som viser at vi er langt fra i målet om å sikre alle de samme mulighetene og de samme rettighetene. Dessverre lever vi i en verden hvor ens hudfarge har mer betydning enn ens handlinger.
Englands spiller, Bukayo Saka, er et soleklart eksempel på det. Den britiske 19-åringen ble sett på som et kommende stjerneskudd. Han kunne endt opp som en helt og tatt England til en seier i EM. Dessverre bommet han, og konsekvensen var ikke kun et tap, men massiv hets og sjikane mot han som person. Det tok ikke lange tiden etter at han bommet på sin straffe før Instagram-kontoen hans var full av ape- og banan-emojier.
Hets og rasisme
Det gjorde vondt å se dette. Ikke bare fordi at dette viser oss hvor lang vei vi har å gå før vi kan si at vi har bekjempet rasismen, men også fordi at dette er en helt grusom måte å behandle et annet menneske på.
Det gjør vondt å se hva folk sier og hva de skriver. Det gjør vondt å se at selv om man jobber dag og natt for å passe inn, vil det alltid komme et punkt hvor du likevel blir sett på som en utenfra. Hvor du blir sett på som en som ikke har noen tilknytning til samfunnet, og en som ikke er egnet til å bidra og gjøre samfunnet bedre.
Saka gikk fra å være blant Englands største kommende stjerner, til å ikke lenger engang bli sett på som en brite. Du kan kritisere ferdighetene og spillet hans, men hudfargen eller alderen hans gjør han verken mindre dyktig eller mindre egnet til å spille på landslaget til England.
Bare dette er et soleklart eksempel på at rasisme fortsatt eksisterer, og at det er et massivt problem hvor det trengs endring – og det raskt!
Du kan kritisere ferdighetene og spillet hans, men hudfargen eller alderen hans gjør han verken mindre dyktig eller mindre egnet til å spille på landslaget til England.
— Arina Aamir
Håpet på forandring
For nå er vi i 2021, og etter Black Lives Matter-bevegelsen i fjor, hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg. Jeg hadde håpet på at man begynte å se hverandre for den man er fremfor hvordan man ser ut. Jeg hadde håpet på at man hadde kommet lenger i kampen om å skape handling for forandring – og jeg hadde håpet på at man hadde fått en forståelse for hva dette hatet kan gjøre med et menneske.
Vi har sett mennesker lide, vi har sett dem såret, og vi har til og med sett menneskeliv gå tapt grunnet dette hatet. Likevel ser vi at vi har en lang vei å gå før vi kan si at ting har snudd.
Jeg hadde håpet på at man begynte å se hverandre for den man er fremfor hvordan man ser ut.
— Arina Aamir
Menneskeverdet
Menneskesynet i dag baseres ofte på hvordan du ser ut, hvor din bakgrunn er fra, eller hva du tror på, slik at du kan bli satt i en bås for å skille deg ut fra majoriteten. Hvor er teorien om menneskeverd, og at vi alle er like mye verdt opp i det hele?
Jeg har følt på kroppen hvordan det er å bli sett på som mindreverdig kun fordi jeg tror på noe annet enn majoriteten. At jeg ikke er «norsk nok» fordi jeg ikke har blondt hår og blå øyne – og at jeg ikke har noe i Norge å gjøre fordi jeg fremmer saker som ikke alle tør å snakke høyt om. Det at jeg svarer tilbake til hetserne, betyr ikke at det gjør mindre vondt eller at det ikke sårer.
Det betyr ikke at det ikke går inn på meg, eller at det ikke ødelegger. Denne hetsen og denne rasismen har skremt bort våre dyktigste talenter, og i verste fall kan den ta liv. Denne trenden er nødt til å snu, for selv om noen tåler det bedre enn andre, betyr det ikke at du kan fortsette å hate.
Jeg har følt på kroppen hvordan det er å bli sett på som mindreverdig kun fordi jeg tror på noe annet enn majoriteten.
Tilbakeslaget
For slik hets som vi ser at Bukayo Saka får nå, viser at disse holdningene og dette tankesettet ikke vil forandres over natten. Vi trodde Black Lives Matter i fjor hadde gjort en stor forskjell, men den var ikke stor nok. Tilbakeslaget er stort når man ser at det er gjort så mye for å bekjempe rasismen, men likevel er det er ikke en stor nok fremgang.
Derfor burde også motivasjonen bli større for å kunne skape en forandring til det bedre. At man sammen kjemper denne kampen for å skape den verdenen vi alle ønsker oss. For å få det samfunnet som ser hverandre for den man er, fremfor hvordan man ser ut – og da må man begynne allerede i dag, og i det små.
Min første oppfordring vil gå til FrP leder, Sylvi Listhaug. Jeg håper du, Sylvi, åpner øynene dine og innser at strukturell rasisme også eksisterer i Norge. Det er et faktum at det er vanskeligere å bli innkalt til et jobbintervju for en med minoritetsbakgrunn, enn det det er for en med et etnisk norsk navn. Det er en realitet at jeg som en ung samfunnsdebattant med minoritetsbakgrunn får enormt mer hets for mitt utseende, min tro eller bakgrunn, enn om jeg hadde vært etnisk norsk.
Jeg håper du, Sylvi, åpner øynene dine og innser at strukturell rasisme også eksisterer i Norge.
— Arina Amir
Det er på tide å slutte å være så naiv at man sier at det ikke finnes strukturell rasisme i Norge, for det gjør det. Og starter man ikke med å ta tak i de små problemene, som disse holdningene, vil det være en umulig oppgave å få bekjempet rasismen i det store bildet.
Det samme gjelder den rasismen Bukayo Saka har opplevd. Vi vil ikke kunne klare å bekjempe den hvis vi har politiske ledere i verden med disse holdningene.
Denne kampen må kjempes sammen. Det er det minste vi kan gjøre for å forhindre at flere mennesker blir sett på som mindreverdige for noe de ikke kan noe for.