De første kristne var jøder og hedninger. Det var radikalt på den tiden. Deres DNA var å forkynne budskapet om Jesus til alle, alle var velkomne. Men det kom ikke av seg selv. Det var sterke diskusjoner om strukturer og regler hos de første kristne.
Hva betød det for fellesskapet at det er et åpent flerkulturelt fellesskap? Paulus skrev om slike ulike kulturelle utfordringer, for eksempel omskjæring: «Om noen ble kalt som omskåret, skal han ikke prøve å forandre det. Om noen er blitt kalt som uomskåret, skal han ikke la seg omskjære». Eller om mat: «Alt kjøtt som selges på torget, kan dere spise med god samvittighet og uten å spørre hva det er».
Men han sier også: «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste»
Et DNA har en tydelig struktur, og da passer det å spørre oss selv: speiler kirkens struktur kirkens DNA? Et fellesskap er først og fremst relasjonelt, men en god struktur legger til rette for at relasjoner kan styrkes og gjøre seg avhengig av hverandre.
[ Slik opplever de «sekulær forkynnelse» på skolen ]
Mulig å inkludere menigheter?
DNK har nylig vedtatt å satse på integrering av kristne migranter, og blant annet jobbe med gudstjenestene. Kirkas struktur kan være en utfordring her. Er strukturen i kirka mer til hindring enn åpning for å bli flerkulturell?
Jeg ser utfordringer på to plan: Det ene er menigheter (etniske menigheter og internasjonale menigheter i forhold til DNK), og det andre er integrering og inkludering av enkeltmennesker, kristne migranter inn i menighetens fellesskap.
Dersom DNK skal bli en reell flerkulturell kirke, trenger vi å se på hvordan strukturen er oppbygd.
— Espen Topland
Dersom DNK skal bli en reell flerkulturell kirke, trenger vi å se på hvordan strukturen er oppbygd. Må en prest i en migrantmenighet eller internasjonal menighet ha en tung teologisk utdannelse? Kan staben i en slik menighet få samme lønn og tariffavtale som andre ansatte i DNK?
Er det mulig at etniske menigheter og internasjonale menigheter som ønsker å bli en del av DNK, kan bli «valgmenighet» eller å inkludere menigheter som ikke nødvendigvis er lutherske? Kan en slik menighet bli en naturlig del av et prosti, med de strukturene som er der?
[ Tror unge har blitt mindre vant til å gå fast i kirka ]
Ulike behov blant migranter
Baptistsamfunnet har funnet en god ordning i forhold til burmesiske menigheter. De burmesiske menighetene i Baptistsamfunnet er del av kirkas struktur. Det betyr at det er naturlig for ungdommene i de burmesiske menighetene å delta på Baptistsamfunnets ungdomsarrangementer nasjonalt, sammen med andre norske ungdommer, og at det sitter representanter fra burmesiske menigheter i hovedstyret.
Det er likeså viktig å fokusere på andre og tredje generasjons migrantkristne. For dem er det ikke alltid like aktuelt å gå i en menighet der foreldre og besteforeldre hører hjemme. De blir mer en naturlig del av det norske samfunnet.
Noen kristne migranter kommer til steder der det enten ikke finnes etniske/internasjonale menigheter, eller at det ikke er naturlig for dem å gå der. De søker etter en norsk menighet. Jeg har møtt flere kristne migranter fortelle triste historier om ikke å bli sett. Hvorfor? Jeg prøver å forklare dem at nordmenn ofte er litt sjenerte i starten, men det lyder hult også i mine ører.
Unngå assimilering
Det holder ikke å «bare» inkludere inn i fellesskapet, det kan lett bli til en assimilering. Kom til oss, og bli som oss. For oss som allerede er i fellesskapet er det tryggest. En god inkludering trenger integrering. En person som er godt integrert, tar med seg det gode fra sin egen kultur og bakgrunn, og tar opp i seg det gode fra vertsamfunnets kulturer og verdier.
Det forutsetter også at menigheten gjør det samme, og ser det verdifulle i den kristne migrantens kultur og bakgrunn, og våger å tilpasse sin måte å være på i forhold til det. En god integrering avhenger at begge parter er villige til å gi og ta.
Det holder ikke å «bare» inkludere inn i fellesskapet, det kan lett bli til en assimilering.
— Espen Topland
Det betyr at den kristne migranten slipper til med nådegaver og ressurser, og at de blir sluppet til selv om språket ikke er det beste. Det handler om å inkludere og å engasjere dem i det eksisterende menighetslivet og å åpne for nye uttrykksformer og tradisjoner, i tillegg til vår tradisjon.
Man kan eksempelvis åpne for fri bønn og vitnesbyrd som ikke nødvendigvis er «godkjent» av presten på forhånd, at menigheten kneler under syndsbekjennelsen, at forkynnelse varer mer enn ti minutter. Det kan bety å ha åpen kirke også etter at gudstjenesten og kirkekaffen er over.
Mangfoldig forkynnelse
Mange kristne migranter har stort behov for et kristent felleskap som også kan være som en familie. En kristen migrant sa «Jeg trengte en familie og et fellesskap, dere ga meg et program».
Vi kan oppfordre til å stille til valg i menighetsråd, være med i diakonutvalg, ledere i konfirmantgrupper, musikalsk tjeneste, og kanskje det mest utfordrende: forkynnelse. Tenk hvor mye mer spennende og utfordrende forkynnelse vi kan få i menighetene, dersom vi slipper kristne migranter til på prekestolen?
Paulus’ formaning om å fastholde menighetens enhet betydde ikke kulturell enhet, men at den kristne troens enhet skulle sikres i den kulturelle forskjellen. Det er også vår utfordring i dag. «Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste» 1.Kor 10, 23-24
[ Shalome Croos: – I mange menigheter må man legge fra seg den ene delen av identiteten sin ]