Både Den norske kirke og frikirkene har fått mye skryt for å kaste seg rundt og levere digitalt under pandemien. Nå er samfunnet åpnet igjen, og mange ansatte og ledere sitter med spørsmål om den digitale satsingen framover. Hva, hvordan, hvor mye og for hvem?
Enda mer forvirret var imidlertid norske medieledere på midten av 1990-tallet. Nesten ingen hadde noe nært forhold til internett, og det var veldig uklart hva det kunne brukes til, både da og ikke minst i årene som lå foran. Siden den gang har det vært mye prøving, feiling, grubling og diskusjon.
Her er fem læringspunkter til kirken fra medienes digitale utvikling.
[ Var åpen om troen på TV: «Møtte større respekt enn jeg var forberedt på» ]
Punkt 1: Legg en plan
Det eneste man trodde man visste om internett på midten av 90-tallet, var at det var kommet for å bli (en del var faktisk uenige i dét også). Noen av mediehusene kastet seg uti, andre stod på sidelinjen og tenkte, men alle manglet en klar plan for hva de skulle bruke nyvinningen til.
En av mine lærere på Høgskulen i Volda hevdet at han i sin tid ble utnevnt til redaktør for nettutgaven til en av Norges største aviser etter en håndsopprekning i redaksjonen, der det ble avdekket at vedkommende var den eneste blant journalistene som hadde «egen hjemmeside». Historien er kanskje litt overdrevet, men poenget står seg.
Uansett, de første nettavisene i Norge var «papiravis på nett». Redaksjonene jobbet som før, dagsrytmen var den samme, og når papiravisen gikk i trykken ble artiklene også publisert digitalt. Etter hvert oppdaget man muligheter ved nettet som papiravisen manglet, og det var først da forandringene begynte å skje.
Da Norge stengte ned, gjennomførte mange menigheter sin versjon av «papiravis på nett»
— Trygve W. Jordheim
Fordelen for kirken med ikke å gå først i toget, er at de digitale mulighetene i dag er godt utredet (i motsetning til for 25 år siden), og da kan vi lettere legge en plan for hva vi vil bruke dem til.
At det det tok noen år før nettavisen ble et selvstendig produkt som utnyttet de mulighetene som lå i å bruke nett framfor papir, skyldtes ikke bare at endring alltid er mer krevende enn å fortsette som før, men også at internetts inntog satte hele forretningsmodellen i spill.
Det siste problemet har vi heldigvis ikke i kirken, men det er likevel en åpenbar parallell her: Da Norge stengte ned, gjennomførte mange menigheter sin versjon av «papiravis på nett»: De holdt gudstjeneste som vanlig, uten deltakere, men med kamera.
Det er en stund siden mars 2020, og mange har gjort endringer og justeringer i erkjennelsen av at det som fungerer når alle er i samme rom, ikke alltid blir så bra på digitale plattformer.
[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]
Punkt 2: Definer målgruppen(e)
En viktig huskeregel i kommunikasjon er at dersom du prøver å nå alle, risikerer du å treffe ingen. Kirkerådet har delt medlemmene i Den norske kirke inn etter fargekoder, og det er et nyttig verktøy i arbeidet med å definere målgrupper for ulike budskap.
Den største medlemsgruppen er «de gule», de som verken helt avviser eller er helt sikre på Guds eksistens, som sjelden oppsøker vanlige gudstjenester, men som har et mer et mindre artikulert ønske om å høre til, gjerne uttrykt ved at livets store dager markeres i kirken.
Disse gule medlemmene – i den grad de kan omtales som én gruppe – vil i de fleste tilfeller ikke se en hel gudstjeneste på Facebook
— Trygve W. Jordheim
Disse gule medlemmene – i den grad de kan omtales som én gruppe – vil i de fleste tilfeller ikke se en hel gudstjeneste på Facebook, men de kan sikkert være åpne for et veldig kort «ord for kvelden», en tre minutters adventsandakt (inkludert det lokale barnekoret som synger «Tenn lys») eller fem kjappe spørsmål med den nye presten.
Kanskje er det først og fremst disse som skal få noen drypp av kirken på skjermen sin? Uansett er det avgjørende å være bevisst på hvem vi ønsker å kommunisere med og velge virkemidlene ut fra det.
Punkt 3: Definer hva dere vil oppnå
Da jeg jobbet i avis for en del år siden, la vi ut smakebiter av lengre tekster som endte i oppfordringen «Les resten av saken i papiravisen». Målet var ikke å lage god nettavis, men å hanke inn papirabonnementer. Samtidig var mer fremoverlente aviser i ferd med å utvikle forretningsmodeller der det digitale produktet hadde egenverdi, også kommersielt.
Jeg snakket med en prest som uttrykte at målet med digital tilstedeværelse utelukkende er å få folk til å bli med på de tradisjonelle aktivitetene i kirken. Andre kirkeansatte jeg har møtt synes det er meningsfullt i seg selv å «være kirke på nett» eller bare rett og slett minne folk om at kirken finnes.
Man kan selvsagt bruke digitale kanaler til begge deler, men man må vite når man gjør det ene og når man gjør det andre og hvem man i så fall henvender seg til.
[ Hva gjør kirken når menigheten ikke gjenspeiler multikulturen i lokalsamfunnet? De ser til Sverige ]
Punkt 4: Bruk arbeidet flere ganger
Jeg husker en sak fra fagbladet Journalisten, om en journalist som stod og fulgte morgentrafikken inn mot byen. Han rapporterte til nettavisen og til direktesending på radio, han filmet og han tok bilder. Artikkelen handlet egentlig om at han var blitt pålagt så mange oppgaver «siden han uansett var der» at han snart kom til å bli utbrent, men prinsippet har overføringsverdi. På avisspråket kalte vi det «versjonering» (ulike versjoner av samme sak til ulike plattformer). Et mer bransjenøytralt begrep er «merutnyttelse».
Det handler om at den innsatsen du allerede har lagt ned, kan kaste mye mer av seg dersom du legger ned bare litt mer arbeid. Eksempelvis: En preken kan med mye kutting og litt bearbeiding bli en fin videosnutt som du kan spille inn kjapt rett etter gudstjenesten. Kanskje var det 80 mennesker i kirken, og så får like mange se den på Facebook. Litt mer jobb, dobbelt så stort utbytte.
En preken kan med mye kutting og litt bearbeiding bli en fin videosnutt som du kan spille inn kjapt rett etter gudstjenesten.
— Trygve W. Jordheim
Og så kan du etterpå spille inn en liten oppfordring til å komme i kirken neste søndag, siden du uansett er i kirken kledd for gudstjeneste. Den kan du for eksempel publisere på fredag.
Prinsippet har i utgangspunktet ikke noe med digitalisering å gjøre. Merutnyttelse av allerede nedlagt arbeidskraft er noe man bør strebe etter i alle bransjer, og det er ikke noe nytt, heller ikke i kirken. Når biskopen har skrevet en ganske lang nyttårstale, er det ikke veldig ressurskrevende å plukke ut de delene som også egner seg som et innlegg i avisen.
Denne teksten skriver jeg for øvrig etter et seminar som jeg holdt for og med kirkeansatte i Nord-Hålogaland bispedømme, med utgangspunkt i spørsmålet «Digital kirke: Hva nå?». Forberedelsene og innspillene fra seminaret lar seg ganske effektivt oppsummere i et spisset budskap.
Punkt 5: Gammelt må vike for nytt
Samtidig som merunyttelse er bra, går det en grense for hvor mye man kan klare. I mediebransjen ble denne grensen overskredet mange ganger, før man fant formen på det og erkjente at man ikke kan få til stadig nye ting, uten å prioritere bort noe av det man alltid har drevet med.
Restart etter pandemien kan være en fin anledning til å se på stillingsbeskrivelsene i mange bransjer, også i kirken.