Norges tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har skrevet en rosende kronikk om Kasakhstan. Oppdraget har kommet via PR-byrået Geelmuyden Kiese, og tjenesten er kjøpt og betalt av Kasakhstan.
Hva er det Kjell Magne Bondevik har solgt dem? Sin skarpe penn? Sin omfattende kunnskap om Sentral-Asia? Nei, han selger sitt gode navn og rykte. Men ikke bare det: han selger Norges gode navn og rykte. Han er en tidligere statsminister. Det er derfor han er verdifull for et autoritært og korrupt regime med ønske å renvaske seg rundt omkring i verden.
[ Bondevik fikk betalt for rosende kronikk om Kasakhstan ]
Råtten politisk kultur
Til dette arbeidet får Kasakhstan altså hjelp i Norge av Geelmuyden Kiese. PR-byrået argumenterer selv for at «det er prinsipielt viktig at alle blir hørt». Hvis man skal tro dem er det altså kun de som har råd til å ansette PR-byråer som har sjanse til å bli hørt her i landet. I så fall, har vi en omfattende og akutt ytringsfrihetskrise.
Heldigvis for oss (og uheldigvis for selskaper som Geelmuyden Kiese) så er det faktisk fullt mulig å ytre seg i den offentlige samtalen i Norge uten å betale tidligere statsministere for å skrive leserinnlegg i et eget PR-bilag i en landsdekkende avis. Den kasakhstanske ambassadøren kan skrive leserinnlegg som alle andre.
Det Vårt Land viser fram, er et av de drøyeste eksemplene så langt på en stadig mer råtten og PR-befengt politisk kultur. Vi som er folkevalgte, enten vi er lokalpolitikere, som meg selv, eller statsministere, har kun de posisjonene vi har fordi vi får tillit fra folk.
Ekstremt skadelig for demokratiet
Hvis man er heldig nok til å få en lang politisk karriere, så får man bygd seg opp et stort nettverk, og omfattende kunnskap om hvordan det politiske systemet fungerer. Dessverre har det blitt stadig vanligere for eks-politikere å selge nettverket sitt, erfaringen sin og sitt gode navn og rykte til høystbydende når den politiske karrieren er avslutta, enten i rollen som topplobbyist eller i PR-bransjen.
Denne typen kynisk handel med politisk innflytelse og tillit er ekstremt skadelig for demokratiet. Ikke bare fordi politisk påvirkning blir forsøkt solgt som en vare til høystbydende, men fordi det gjør at folk får grunn til å mistenke intensjonene til sittende politikere. Tar vi politikere beslutningene som er best for våre velgere, eller gjør vi våre hoser grønne for en framtidig arbeidsgiver? Mistanken er nok til å svekke det tillitssamfunnet vi er så stolte av.
Denne typen kynisk handel med politisk innflytelse og tillit er ekstremt skadelig for demokratiet
— Eivind Trædal
Svekker tilliten
Det siste året har vi fått mange sjokkerende avsløringer som svekker tilliten til politikere. Stortingsrepresentanters misbruk av tillitsbaserte ordninger som reiseregninger og pendlerboliger har ført til et kraftig fall i folks tillit til Stortinget. Nå har vi en tidligere norsk statsminister som tar seg betalt for å promotere et autoritært og korrupt regime.
Under koronapandemien har vi sett hvor ekstremt viktig tillit er. Land med høy tillit, både til politikere, til hverandre og til fagfolk, har klart seg bedre gjennom pandemien enn land der folk har grunn til å mistro sine ledere og eliter. Derfor er det ekstra skremmende når vi ser hvordan mange sentrale norske politikere har blitt flinkere til å holde 17. mai-taler om at Norge er et tillitssamfunn enn til å opptre tillitsvekkende. De hakker løs steiner fra grunnmuren i det norske demokratier, for å bygge fine tårn til seg selv.
[ Tidlegare Dagbladet-redaktør bistod med PR-oppdrag for Kasakhstan ]