Takk for ditt svar, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum.
Vi vil alle kirken vel, og den er ikke som du sier et «meningsfellesskap, men et sakramentalt fellesskap». For meg er den stedet der jeg får Jesu nåde, denne tar troen imot, ikke meningene. Dette fellesskapet er nå utfordret, ikke så mye lokalt, men meste nasjonalt.
Du skriver at «vi samles om Guds ord, uavhengig av hvordan vi tolker Bibelens ord i ulike spørsmål». Men her er vel en av hovedutfordringene våre — vi leser Bibelen med ulike briller på. Noen av vedtakene som er fattet i de årene jeg har vært med, vil jeg og mange med meg mene strider mot Bibelens ord. Dette er muligens noe av det som smerter mest: Hvordan kan vi forstå dette som står så ulikt?
Skillet blir da teologisk, det er ikke nyanseforskjeller. Den utfordrende øvelsen blir da å identifisere hvor skillet som splitter, og hvor kan skillet vi kan leve med går?
De brennbare spørsmålene
Jeg er klar over at kirken har vært og er i bevegelse. Mye av det som før var utenkelig, er nå blitt vanlig. Det som før ble sett ned på og fordømt, er nå greit. Slik bør det også være, men det er en tålegrense. Et eksempel fra en ikke for fjern fortid er synet på kvinnelige prester. Fra før å være utenkelig, til nå at kvinnene dominerer prestetjenesten. Det har vært en lang vei å gå for både for forkjempere og motstandere.
Det utfordrende blir når det ikke er lov å hevde at prestetjenesten bare er for menn. Dette er ment som et PS. Det er ikke mitt syn. Nå har vi det slik at de som hevder dette synet, kan risikere yrkesnekt. Vi har gått fra en endret definisjonsmakt som du sier, men er det lov å mene dette uten å oppleves at en arbeider mot kvinners prestetjeneste? Finnes det da en ytringsfrihet, en frihet til å følge egen samvittighet?
I kirken har vi det kirkelige fellesskapet, som vi inviterer til og som vi forsøker å styrke. Her opplever mange en stor avstand til kirken sentralt, men en nærhet til kirken lokalt. En kan, med andre ord, tåle godt det som hevdes i Kirkens hus i Oslo, men når dette instrueres lokalt blir en provosert.
En slik sak kan være hva ekteskapet er, hvem som kan vies i kirken, og ikke minst hvilke instruksjoner som kommer om LHBT og «rosa kompetanse». Hvordan skal kirken veilede i disse spørsmåla? Begge syn skal kunne målbæres, men kan de det?
[ Olav Rønneberg: «Jeg opplever mine meninger som et problem kirken må vokse av seg» ]
De bortkomne sønner
Du nevner også at flertallet er blitt et mindretall. Det er mulig at det har vært like mye et godt politisk håndverk og aksjoner som har gjort dette, enn at aktive menighetsmedlemmers syn på sakene har endret seg. Så har en kanskje opplevd et minkende mindretall i kirken, men det kan muligens forstås som at flere tidligere aktive kirkemedlemmer har trukket seg ut. Hvis kirken har et folk på vandring bort fra kirken, et Exodus av menighetsmedlemmer, da er det Den norske kirke som sitter med et stort problem.
Her har vi et felles ansvar, og vi bør ikke ende opp med vinnere og tapere
— Olav Rønneberg
Du spør hva du som leder, hva vi som kirke bør gjøre bedre? Her har vi et felles ansvar, og vi bør ikke ende opp med vinnere og tapere.
Vi kan ta brødrene i fortellingen om den bortkomne sønnen som et eksempel. Fant han som kom hjem, og han som alltid hadde vært der, sammen etter hjemkomstfesten? Fortellingen sier ikke noe om det, men den sier noe om Far sin holdning. Han som var sveket (Far) lot seg forsone med han som svek, og søkte å forsone disse.
Hvor går grensen mellom det som vi kan tåle, og det som er umulig å bygge bro over? Klarer vi, «de to brødene» å finne sammen, å leve under samme tak?
Hvordan bygge bro
Jeg klarer ikke å si det konkret, Kristin. Men noe vet jeg – at denne broen utelukkende kan bygges ved at vi snakker sammen, at vi aksepterer at noen ting er for vanskelig for andre å akseptere, og at vi heller ser om vi kan leve med ulikheten. Da må vi tåle at den andre forstår virkeligheten annerledes. Broer bygges fra begge siden av bredden en skal krysse.
Vi er et nådefellesskap, og vi som for tiden er mindretallet må også akseptere det. Her har vi syndet mye, her har det vært sagt og gjort mye som burde vært bekjent som synd. Vi har vårt ansvar, et ansvar som mange av oss som kan klistres lappen «konservativ» på ikke har tatt. På kirkemøtets talerstol har det vært sagt mye som jeg har krympet meg over, som har gjort at jeg heller ikke i det fellesskapet har opplevd at jeg helt klarer å definere meg. Samtidig kan dette virkelig også sies om den andre siden. Her kan den som er uten synd kaste den første steinen.
Troen og oppdraget som kirke — en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke — det bør være vårt felles byggeprosjekt. Denne består av troende og overbeviste mennesker som vi bør stå skulder ved skulder — ikke kjempe mot hverandre.
[ Flere kristne profiler støtter opprop mot «kjønnsforvirrende undervisning» ]