Helst vil jeg være salmedikter, uten noe prefiks. Jeg har til gode å høre salmediktere med y-kromosom omtalt som mannlige salmediktere. 3. Kanskje legger jeg opp til det selv også.
Jeg skriver ikke om kjønn i mine tekster. Men det jeg har gjort, slik Lina Sandell gjorde allerede i 1876 da hun skrev om «modersvingen», er å hente fram gudsmetaforer fra Bibelen som ikke er tradisjonelt maskuline.
Da jeg begynte å studere teologi ved Universitetet i Oslo i 2006, var jeg så heldig å ha Merete Thomassen blant mine lærere. Hun og andre åpnet for meg en ny måte å tenke rundt talen om Gud på. Som teologen Sallie McFague viser: All tale om Gud er metaforisk (1982). Jeg kom til dekket bord. Alt det grundige vitenskapelige arbeidet som feministiske teologer har gjort i årtier, gjorde at jeg som teolog ble opplært i å tenke slik.
Et mangfold av metaforer
Gud er ikke menneskers ord om Gud. Gud er alltid større. Derfor vil et mangfold av metaforer aldri være blasfemisk, heller tvert imot. Pluraliteten i gudsbilder gir oss kanskje en større anelse og erfaring med det uendelig store Du.
Like fullt er det ganske liten variasjon i gudstalen i salmene som synges rundt om i Norge. Jeg håper jeg kan bidra med å utvide og gjøre det som allerede finnes av bibelske metaforer synlige for flere, også i dag. Inspirert av binne-bildet hos profeten Hosea, skrev jeg i 2016:
Gud, du er min tilflukt/min sterke bjørnemor/her hviler jeg mitt hode/ du lukter liv og jord.
Andre verset fortsetter slik
Hellig, fast er rytmen/fra dine hjerteslag/det banker gjennom tiden/fra mørke natt til dag.
Hvilke, og hvem sine erfaringer er gyldige i et salmespråk? Finnes det noen grenser for hva det kan salmes om?
— Ingrid B. Melve
Å ikke bli hørt
For meg har tro på Jesus Kristus og kallet til å kjempe mot urettferdighet, alltid vært to sider av samme sak. Å ikke bli hørt, ikke regnes med i historien, å ikke ha en stemme eller et navn er urettferdig. Jeg tror ikke mine salmetekster er et veldig viktig bidrag i kampen mot urettferdighet. Men kanskje er det et av flere. Jeg forsøker å skrive fram en desentralisering av perspektiver, og en forskyvning av fortolkningsmakt.
Hvilke, og hvem sine erfaringer er gyldige i et salmespråk? Finnes det noen grenser for hva det kan salmes om? Egentlig tror jeg nesten ikke det. Derfor skriver jeg for eksempel om NAV:
Over alle som ber om å få noen mynter/ og de som er fanget i NAVs labyrinter/ og de som kom hit fra et helt annet sted/ det regner på alle som drømmer om fred. /Men når det blir stille kan vi høre: / Et brus gjennom trærne, en vind fri og ny: Gud er midt i vår by!
Håper jeg kan bidra
Det finnes ikke noe nøytralt, tidløst eller allment sted å skrive ifra. Jeg skriver i et hus fylt av barneleker og polarbrødsmuler. Det har blitt 2020-tallet, en tid hvor verden er mer uforutsigbar og grusom enn hva jeg ble forespeilet i min oppvekst på 90-tallet.
Denne hånden som skriver, er en del av en 155 centimeter lang og 35 år gammel kropp. Jeg er merket av to graviditeter og to keisersnitt, trygt gjennomført i velferdsstatens sykehus. Jeg er også en av uendelig mange som har fått de uønskede hendene på låret, og blikk som gjør en enda mindre. Fra alt dette skriver jeg.
Selv håper jeg at det snart kommer skeive salmer, og nye salmer forankret i andre minoritetsposisjoner
— Ingrid B. Melve
Men jeg skriver også som et hvitt (nesten lysegrønt) cis-menneske trygt plassert i den akademiske middelklassen. Jeg har aldri opplevd rasisme eller diskriminering på grunn av legning. Jeg har aldri måttet flykte, jeg har aldri opplevd krig eller reell økonomisk utrygghet. Bortsett fra i skolegården som barn, har jeg heller aldri opplevd å bli forfulgt på grunn av tro.
Jeg tror ikke jeg vet hvordan det er å ha disse erfaringene, og jeg vegrer meg derfor for å skrive på vegne av andre. Men jeg håper at jeg kan bidra til at rommet for hva som regnes for gyldige erfaringer i et salmespråk, blir større. Selv håper jeg at det snart kommer skeive salmer, og nye salmer forankret i andre minoritetsposisjoner.
«Vi» stenger flere ute
Hvem er salmens «vi»? Jeg tror det lille ordet «vi» stenger flere ute enn det noe selvopptatte ordet «jeg». I beste fall er mine teksters «jeg» iblant åpent nok til at noen som synger eller leser dem, kan oppleve gjenkjennelse og gjenklang. Og kanskje er det å synge sammen en fellesskapshandling i seg selv. Men jeg tror salmens «vi» i 2022 er et løst forbundet «vi», et åpent «vi» som kanskje bare finnes akkurat når noe synges. Og ikke alltid da heller. Men kanskje har flere enn meg hatt en opplevelse av tomhet og fremmedhet foran sitt eget speilbilde, og kan synge med meg:
Pusser tennene ved vasken/ møter blikket i et speil/ vasker vekk min smilemaske/ allting kjennes hult og feil/ Under blanke overflater/ gnisser, banker det og skraper. /Hold min verden sammen, /Herre Jesus Krist.
Ta oss til rette i tradisjonen
Hvem eier tradisjonen av religiøs diktning, fortolkning, kunst og fortellinger? Alle. Og ingen. Derfor mener jeg at vi kan ta oss til rette i tradisjonen. Iblant går jeg på leting, og henter fram spørsmål som troende mennesker har kjempet med før. Det var det jeg gjorde da jeg skrev visa Evas takkesang, som altså ikke er en salme, men som avisa Dagen likevel plukket opp nylig for å lage sinnastemning.
Men mine tekster er ikke dogmatikk på rim, regnestykker som går opp. Jeg håper de heller kan være som små fargefnugg i det kaleidoskopet som all religiøs kunst til sammen er. Jeg tror Gud er alt annet enn et regnestykke som går opp.
Jeg skrev min slange-vise i Felix Culpa-tradisjonen, som vi finner både hos Ambrosius og Thomas Aquinas. Uten friheten til å kunne tenke og velge – finnes ingen ekte kjærlighet, verken til Gud eller til andre mennesker. Da er det bare blind lydighet. Og det finnes knapt noe mer dødelig enn det. Derfor skrev jeg denne visen:
Jeg takker Gud for slangens list/ ved hagens visdomstre/ for frukten søt som der ble spist/ så du og jeg kan se.
Se gjennom paradisets flor/og se med hjertet vårt, /se gjennom maktens mur av ord, /og skjelne ondt fra godt.
Hvis troens lov er lydighet/ og aldri tenke selv, /da velger jeg utlendighet /og slangens glatte skjell.
Jeg vet at jeg er støv av støv/og støv igjen skal bli,/mitt nakne savn er skjult bak løv,/men jeg er også fri.
Her er sorg og sol som svir/ og her er slit og sved/ men jeg er fri til tro og tvil,/ og fri til kjærlighet.
[ Hva står på parolen? Tolv kulturpersonligheter letter på sløret ]