I 2020 kom den russiske kirkes overhode på Kolahalvøya med en uttalelse som raskt ble fanget opp av den Kirkenes-baserte, uavhengige nettavisen The Barents Observer. Metropolitt Mitrofans påstander om den norsk-russiske grensen ble nylig gjengitt i Berit Aalborgs kommentar i Vårt Land. På en pressekonferanse i Murmansk hadde biskopen omtalt sin visjon om å utvide den eksisterende ortodokse menigheten i Kirkenes til et storslått åndelig senter. Vel å merke uten at daværende ordfører Rune Rafaelsen var informert.
Begrunnelsen for et slikt signalbygg i grensebyen var at Sør-Varanger historisk sett hadde inngått i den ortodokse kirkes territorium. Biskop Mitrofan gjentok også en gammel konspirasjonsteori om at Russland urettmessig ble fratatt dette området i den norsk-russiske grenseavtalen fra 1826. Hvem er egentlig denne biskopen, hvorfor bør vi bry oss om noe han hevdet for to år siden, og hva bygger han sine påstander på?
Forfatter med tvilsom kildebruk
Innen nåværende metropolitt Mitrofan av Murmansk ble munk, tjenestegjorde han som orlogskaptein i den russiske nordflåten. De siste tjue årene har den energiske Mitrofan vært hjernen bak mye av den kirkelige minnepolitikken på Kolahalvøya. Han har skrevet en rekke interessante bøker om lokale helgener, og en avhandling om hellige Trifon av Petsjenga. Han har også forfattet et flerbindsverk om det nordlige grenseområdets historie.
Stemmer det at Sør-Varanger historisk sett har inngått i den russiske kirkes territorium? Det er faktisk mye sant i dette
— Caroline Serck-Hanssen
Biskopens produktivitet og kunnskaper er imponerende, men hans kildebruk og tolkninger er etter min mening ofte tvilsomme. Her må det føyes til at jeg under arbeidet med min egen bok Helgen i grenseland. Arven fra Trifon av Petsjenga (2017) leste mange av hans publikasjoner svært nøye. Langt mer alvorlig blir det når han sår tvil om selve riksgrensens legitimitet. Det er få riksgrenser i Europa som har vært mer stabile enn den 198 km grensen mellom Norge og Russland, som med små justeringer har stått ved lag i snart 200 år.
Russisk kristning av samer
La oss se nærmere på metropolitt Mitrofans påstander: Stemmer det at Sør-Varanger historisk sett har inngått i den russiske kirkes territorium? Det er faktisk mye sant i dette. Fra uminnelige tider var nemlig Neiden og Pasvik i dagens Sør-Varanger skoltesamiske områder eller sijdder. Kristningen av skoltesamene ble påbegynt gjennom Trifons misjonsvirksomhet fra 1520-årene av, lenge før samemisjonen vestfra fikk gjennomslagskraft.
I 1533 grunnla han Petsjengaklosteret, som fra 1920–44 lå på finsk territorium. Klosteret forble skoltesamenes kirkelige sentrum helt til andre verdenskrig. I Boris Gleb, på vestsiden av Pasvikelva, bygde munkene i 1565 et lite kapell ved skoltesamenes gamle sesongboplass, der de livnærte seg av laksefiske. Omtrent samtidig ble det sannsynligvis oppført et lite ortodokst kapell ved deres lakseelv i Neiden. De fåtallige skoltesamene som holdt til her, fikk sin kirkelige betjening fra Boris Gleb frem til første verdenskrig.
Kristningen av skoltesamene ble påbegynt gjennom Trifons misjonsvirksomhet fra 1520-årene av, lenge før samemisjonen vestfra fikk gjennomslagskraft
— Caroline Serck-Hanssen
Byggingen av ortodokse gudshus tjente ikke bare misjonen, men også det historikerne kaller klosterkolonisering. Petsjengaklosteret sikret seg råderetten over mye av naturressursene i skoltesamenes land, og styrket dermed den russiske sentralmaktens hevd på området.
I 1573 hadde klosteret drevet sin næringsvirksomhet så langt mot vest at den dansk-norske kong Frederik II fant det påkrevd å sendte en klage til tsaren i Moskva. Klosterets arbeidere hadde muligens trengt helt frem til Polmakelven som munner ut i Tanaelven. Russerne trakk seg tilbake, og lot for fremtiden Pasvik med kirken i Boris Gleb fungere som en uoffisiell riksgrense mellom Danmark-Norge og Russland. Økonomisk sett forble de skoltesamiske områdene et fellesdistrikt, der begge stater skattla de lokale samene.
Grenseforhandlingene av 1825
Under grenseforhandlingene i 1825 var man enige om at Neiden-sijdden og den vestlige delen av Pasvik-sijdden frem til Pasvikelven skulle høre med til Norge. Petsjenga-sijdden som lå lengst mot øst i fellesdistriktet, skulle bli del av Russland, med unntak av en liten flik vest for Jakobselv. Den fulgte med i byttehandelen som ble inngått for at den vesle kirken i Boris Gleb og Pasvik-skoltenes laksefoss skulle tilfalle Russland.
Gudshuset var etter tradisjonen egenhendig laftet av munken Trifon, og ble derfor ansett som særskilt hellig. I bytte mot et areal på cirka 3,6 kvadratkilometer på vestsiden av Pasvikelven, fikk Norge et flere hundre kvadratkilometer stort området nord og øst for Pasvik-vassdraget frem til Grense Jakobselv.
Norske myndigheter var godt fornøyd med forhandlingsresultatet. Også kong Karl Johan og tsar Aleksander var tilfredse med løsningen
— Caroline Serck-Hanssen
Norske myndigheter var godt fornøyd med forhandlingsresultatet. Også kong Karl Johan og tsar Aleksander var tilfredse med løsningen. (For skoltesamene, derimot, fikk den nye grensen svært negative konsekvenser på sikt, fordi deres næringsgrunnlag ble sterkt innskrenket.)
Kun noen uker etter at tsaren hadde godkjent grenseforslaget, døde han uventet. Hans arvtaker, broren Nikolai I, sto derimot steilt på at grensen skulle følge Pasvikelven, som utgjorde et naturlig skille i landskapet. Han var endog villig til å gi avkall på Boris Gleb om det skulle bli nødvendig. Men for å understreke sitt vennskap med Karl Johan gikk tsar Nikolai snart med på den løsningen sjefforhandlerne Galjamin og Spørck hadde kommet frem til, forteller professor Jens Petter Nielsen i historieverket Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917 (2014). Avtalen ble ratifisert av de to statsoverhodene i 1826.
[ Russlands krig mot Ukraina endret liv over natten i Kirkenes ]
Opplevdes som grovt svik
I den russiske opinionen oppsto det snart konspiratoriske rykter om at det hadde foregått et grovt svik da Norge fikk tilstått det store territoriet øst for Pasvik. Galjamin ble fremstilt som den reneste Judas. Folkefantasien ville ha det til at han hadde latt seg bestikke med en sekk speciedaler fra nordmennene, men da han åpnet sekken, viste det seg at det lå kobbermynter under det øverste laget med sølvpenger.
Den russiske offiseren innså da at han hadde forrådt sitt land, og gikk bort og hengte seg. Sannheten er at Galjamin fikk rikelig påskjønnelse fra øverste hold for sitt arbeid med å etablere grensen. Han mottok to tusen rubler fra tsaren. Etter en suksessrik militær løpebane skiftet offiseren beite og endte som direktør for Den keiserlige porselensfabrikk i St. Petersburg. Galjamin ble dertil belønnet med en av de høyeste titlene i det russiske rangsystemet.
Konspirasjonsteorien lever videre
Til tross for disse historiske fakta, lever konspirasjonsteorien om grensefastsettelsen videre blant russere på Kolahalvøya, mye takket være slike uttalelser som metropolitt Mitrofan kommer med.
For å ta et annet eksempel: I 2010 utkom en russisk bok om Petsjengaklosterets historie som kunne kjøpes i mange kirker i Murmansk bispedømme. Den var skrevet av pilegrimspresten Sergij Polivtsev i Murmansk. Gjennom flere år ledet han russiske pilegrimsgrupper som besøkte det ortodokse St. Georgkapellet i Neiden og andre steder assosiert med hellige Trifon. I boken hevdet han at «den beste, sydlige delen av Varangerfjorden som fra gammelt av var i russiske besittelse, med svært rike forekomster av fisk, skog og andre ressurser», var gått tapt som følge av et «forræderi mot Russlands interesser».
Ut fra dagens spente situasjon mellom Russland og Vesten er det all grunn til å være på vakt mot denne typen geopolitisk opinionsdannelse fra kirkelig russisk hold.
[ – Det er lett å bokstavelig talt bli forgiftet i hodet av russisk propaganda ]