Med KIFO-rapporten «Vi er ikke de som roper eller klager høyest» får vi kunnskap om at mange ansatte i Den norske kirke opplever et godt arbeidsmiljø på tross av strukturer som skaper skillelinjer og ulikhet. Det beskrives en skjevhet i opplevd anerkjennelse av ansattes kompetanse og betydning.
I rapporten drøftes det hvordan denne skjevheten skaper et A-lag og et B-lag i kirken. Denne lagdelingen følger dels de to arbeidsgiverlinjene, dels skillet mellom de såkalte kirkefaglige stillingene og «de andre». Tydeligst er utfordringene for ansatte innen drift.
Reduseres til funksjoner
Dessverre er ikke disse funnene overraskende. Müller-Nilssen-utvalgets rapport reduserte langt på vei faget til ansatte innen drift og administrasjon til funksjoner. Gravplassvirksomheten sto i praksis uutredet. Dette til tross for at gravplass utgjør svært vesentlig del av fellesrådenes økonomi og kirkens betydning i lokalmiljøet. Det var noe grelt over spriket mellom betydningen driftsfaglige hensyn har for lokalkirken, og oppmerksomheten dette virksomhetsområdet fikk i utredningen og debatten som fulgte.
KIFO beskriver eksempler på mekanismer som blir bestemmende for hvem som får innflytelse og anerkjennelse lokalt. Kirkelige utredninger viser at disse mekanismene preger hele Den norske kirke, ikke bare det lokale nivået. I rapporten illustreres dette slik:
«I rapporten fra Müller-Nilsen-utvalget nevnes de ulike gruppene ansatte i svært ulik grad. Ordet «Prest» forekommer 1302 ganger, «kateket» nevnes 39 ganger, mens «kirketjener» nevnes 14 ganger. Dette betyr ikke at de fellesrådsansatte står uten mulighet til å bli hørt, men det kan antyde en skjevhet i synlighet».
Opplever å bli tatt for gitt
Nå må vi diskutere hva slags trussel skillelinjene mellom yrkesgruppene i Den norske kirke utgjør. Hvordan vi skal unngå å reprodusere skillelinjer i en ny organisering. Den strukturelle skjevheten i synlighet gjenkjenner vi blant annet som manglende anerkjennelse av de praktiske fagene som kirkelige. Begrepet «kirkefag» gir de vigslede stillingene en tydelig identitet, men det bidrar også til en kunstig grense mellom ansatte. Alle arbeider i samme virksomhet og er på hver sin måte er uunnværlige i kirken.
Nå må vi diskutere hva slags trussel skillelinjene mellom yrkesgruppene i Den norske kirke utgjør
Mange ansatte i drift og administrasjon opplever at deres kompetanse i møte med sørgende ikke ses eller tas for gitt. Det å bidra til å skape gode møter mellom folk og kirke er en kirkelig felleskompetanse og et tverrfaglig ansvar. Dette kommer til uttrykk på ulikt vis for de ulike yrkene og på ulike arenaer, men med en likeverdig betydning.
Dessverre blir denne delen av førstelinjas arbeid ofte betegnet som diakoni eller sjelesorg (dette gjøres også i KIFO-rapporten). Denne begrepsbruken kan skyggelegge det særegne ved førstelinjas funksjon. De ansattes kjernekompetanse blir en lånt fjær i stedet for å tre frem som en naturlig, selvstendig og nødvendig del av deres fag og kirkens virksomhet. At førstelinjas faglighet i møte med mennesker er en annen enn diakonens, gjør ikke førstelinjas ansvar noe mindre kirkelig. Like lite som kirketjenerens ivaretakelse av et liturgisk plagg, er et mindre kirkelig arbeid enn det som utføres av liturgen som benytter det.
Må tas på alvor
Rapporten fra KIFO konkluderer med at spesielt driftsansatte bør få større oppmerksomhet i omorganiseringsprosessen. Et mål for Kirkemøtet må bli at den nye organiseringen legger til rette for at det bygges ett samlet lag av likeverdige ansatte, uavhengig av om fagpersonene har praktiske yrker eller profesjonsyrker. Dersom Den norske kirke skal sikre profesjonalitet i alle ledd for fremtiden, må de praktiske fagenes betydning tas på alvor.
[ Soknepresten har sagt opp. Nå skal han hjelpe flyktninger på heltid ]