Se for deg tusenvis av unge, kristne mennesker komme sammen på tvers av tradisjonelle skillelinjer – katolikker, pinsevenner og lutheranere side om side, klar for utsendelse.
Det er det jeg håper å se den 25. juni. Når The Send arrangeres viser det en ny generasjon kristne som ønsker enhet fremfor splid, og handling fremfor ord. Jeg tror The Send legger grunnlaget for to ting vår kristne kirke avhenger av; kristen enhet og en tro som synes i handlinger. For barrierene i dagens Kirke-Norge er mange. Ulik kultur, teologi og tilhørighet gjør samarbeid på tvers av konfesjoner utfordrende.
Ved Aamodt bru over Akerselva kan man lese teksten «100 mand kan ieg bære, men svigter under taktfast marsch». Dette viser kraften i samarbeid og et felles mål. Kristenlivet handler om å tro og følge Jesu liv og lære, men hva om vi har misforstått rekkefølgen? Da Jesus kalte disiplene, hadde de ingen tro fra før. De ble kalt til handling, en reise og et liv med Jesus, og troen vokste fram etter hvert.
Når festivalfølelsen avtar
Som en som har vært på mange kristne ungdomsfestivaler, skal jeg også på The Send. Kanskje kjenner du opplevelsen fra festivaler, leirer eller teltmøter, og hvor lett det er å havne i den samme fella:
Omgitt av andre troende berøres man av lovsangen, engasjeres av fellesskapet og inspireres av talerne. Mot avslutningen av møtene intensiveres budskapet om å være utsendt, å følge Jesus videre etter festivalen, i hverdagen. Kanskje den frimodige ungdomstaleren avslutter med de kjente ordene «hvordan kan vi tie om det vi har sett og hørt?» På hjemreisen vender hverdagen tilbake. Engasjementet varer kanskje ut uka, men uka etter er det ikke mye hallelujastemning igjen. Han som skulle gå all in for Jesus, har heller gått all in for skole, fotballag og venner.
Sittende i salen om en felles sak, ønsker man nok at det var like enkelt å være en engasjert og ivrig kristen i hverdagen. Men det blir som med nyttårsforsettene. Trettende dag jul tar hverdagen overhånd og drømmen om gode vaner er glemt. Dette er kanskje et vekkelsesmøtes bakside. Det engasjerer og motiverer til helhjertet etterfølgelse, men i etterkant står man alene om ansvaret. Omvendelsen kommer uten et fellesskap som forplikter. Men en novemberkveld midt i pandemien skulle gi meg ny tro på slike møter.
En kulturkollisjon
«Når vi ser ut over verden ser vi tusenvis av mennesker som ikke kjenner Jesus. Vi vil ikke lenger la frykt, passivitet og usikkerhet styre våre liv, men la en usedvanlig frimodighet ta sin plass». Filmen på lerretet lyste opp ansiktene våre. Et team fra Ungdom i Oppdrag hadde møte i Namsos Frikirke. Det var da jeg fikk høre om The Send for første gang. I 2022 skulle flere tusen samles til dette møtet. Jeg var raskt ute med å invitere mine venner. Dette måtte vi få med oss, for dette kunne bli noe stort.
Jeg var raskt ute med å invitere mine venner. Dette måtte vi få med oss, for dette kunne bli noe stort
— William Matteus Fonn
Ettersom The Send ble mer og mer kjent, tiltok debatten i sosiale medier og kristne aviser. Amerikansk stormannskultur på kollisjonskurs med norsk jantelov. Slike grandiose idéer bør man være forsiktig med å ha i en kultur hvor det meste skal skje i det små og i det skjulte. Scenarioer hvor Norges unge lovende ble hjernevasket av amerikansk kristenliv ble skissert. I møte med The Send ville all kritisk tenkning være blåst bort. Med stor tillit til min kritiske sans meldte jeg meg på.
Nordmenn er et artig folkeslag. Jubel, løftede hender og entusiasme er forbeholdt idretten. Grunnposisjonen ellers er armer og bein i kors, særlig i kirka. Ungdom i Oppdrag inviterer oss nå med til Stabæks gamle hjemmearena, til et møte som utfordrer vår grunnposisjon.
I en tid hvor folk frykter kristne boller, har jeg store forventninger til The Send. De ligger ikke til selve lovsangen, appellene eller programmet, men til fellesskapet med tusenvis av unge nordmenn som også elsker Jesus. Tolvtimersmøtet i Telenor Arena er ikke bare tolv timer med lovsang og taler. Det er tolv timer med enhet – enhet mellom katolikker og lutheranere, metodister og pinsevenner, tradisjonelle og karismatiske.
[ Ungdommene som er villige til å gi alt for Jesus ]
Forpliktelser i hverdagen
The Send etterfølges av muligheten til forpliktelse og oppfølging i tjenester som bibel, bønn, skoler og studiesteder, sårbare barn og nasjonene. Og jeg tror The Send kommer til å bli et møte som forandrer. Målet er ikke selve møtet, men responsen i etterkant. Ikke bare fellesskap og løftede hender, men konkrete valg som skaper ringvirkninger for hele verden. For når hverdagen møter oss i august, møtes vi av et valg vi tok på starten av sommeren. Vi konfronteres med vårt eget ønske om å ta med engasjementet fra festivalene inn i hverdagen – inn på skolen, familien og hele livet.
Jeg gleder meg til å se hva hundrevis av jenter og gutter med felles mål kan oppnå
— William Matteus Fonn
Økumeniske tiltak kan fort bli en skyttergravskrig, men ved å samles om det som forener kristne, ønsker The Send å inspirere ungdommer. Ikke til forbigående entusiasme, men varig forandring. Tenk om jenta som har vært alene som kristen på skolen, finner fem kristne til i nærområdet og kan starte et lag. Tenk på de unådde som får høre evangeliet fordi ungdommer fra Norge reiste ut over landegrensene i etterkant av The Send.
Vi er flere
I vår tid er nåløyet trangt for hva man kan mene. Ideologier og idestrømninger, som individualisme, forkynnes i gater og skoler, mens den kristne troen legges lokk på. Mange unge kristne føler seg alene og marginalisert. På The Send skal vi vise ham og henne at vi er flere.
Jeg gleder meg til The Send. Ikke først og fremst til selve møtet, men til det som skjer i etterkant. Jeg gleder meg til alle skolelagene som vil bli startet og alle misjonærene som vil bli sendt ut. Jeg gleder meg til å se hva hundrevis av jenter og gutter med felles mål kan oppnå.