At noen velger å få barn ved hjelp av en surrogatmor er ikke vanskelig å forstå. Å være ufrivillig barnløs er uten tvil en svært tung situasjon for dem det gjelder. Det er lett å argumentere for at surrogati burde lovliggjøres i Norge fordi nordmenn likevel drar til utlandet for å bruke surrogatmødre. På den måten kan man jo sørge for at det skjer på såkalte trygge premisser. Men surrogati handler om mer enn om det er trygt eller ikke trygt, surrogati er prinsipielt svært problematisk.
[ FPU: Norge bør legalisere surrogati slik at alle har samme mulighet til å få barn ]
For det første er det naturlig å sette spørsmålstegn ved hvor frivillig dette faktisk er. Alle kvinner som har født, vil kunne skrive under på at å gjennomgå et svangerskap og en fødsel er en stor fysisk og psykisk belastning for kroppen. Det medfører også en helserisiko, for det er mye som kan gå galt underveis. For surrogatmoren er det ikke «lettjente penger». Derfor er det naturlig å sette spørsmålstegn ved hvorfor noen er villig til å gjennomgå nettopp dette, på vegne av en fremmed.
Økonomisk vinning gjør at sårbare kvinner kan komme til å trosse sine egne grenser
— Thea Myhr
Big business
I enkelte land er surrogati ‘big business’ og en svært attraktiv tjeneste som man kan tjene mye på å tilby. Det er naivt å tro at hovedmotivasjonen for å utsette seg selv for en slik risiko er medfølelse for fremmede barnløse. Hadde det vært tilfellet, ville man jo sett mye flere tilfeller av velstående kvinner som også stilte seg disponible.
Surrogati kan se uproblematisk ut når det fremstilles som en enkel gjensidig transaksjon mellom to aktører, en kvinne som får økonomisk vinning og en kjøper som får barn med sitt arvemateriale. Selv om valget tilsynelatende ligger hos kvinnen, er det viktig å ta på alvor at ingen avgjørelser tas i et vakuum. Økonomisk vinning gjør at sårbare kvinner kan komme til å trosse sine egne grenser og utsette seg selv for en både emosjonelt og fysisk belastende situasjon, som de ikke hadde gjort dersom det ikke gav dem en økonomisk gevinst. Når det er økonomiske behov som styrer valget hennes, blir det viktig å stille spørsmål om hva som i realiteten er frivillig.
For det andre dukker det også opp en rekke andre krevende dilemma ved surrogati. Et surrogatbarn havner fort i spill mellom kvinnen som fødte det uten intensjon om å beholde det, og den som bestilte det, som også kan ombestemme seg dersom ikke alt går som planlagt. Det er knyttet stor usikkerhet til barnets juridiske stilling når det fødes av en surrogatmor.
Hvem sitt barn er det?
Man kan heller ikke ignorere etiske spørsmål oppi dette. Når det befruktede egget er i kvinnens kropp, hvem sitt barn er det da? Eller hva skjer dersom kvinnens følelsesmessige tilknytning til barnet hun bærer på blir for sterk, kan noen kreve at hun gir det fra seg?
Forbudet mot surrogati handler ikke om å moralisere over familiesammensetninger, det handler om å forhindre at hverken kvinnekroppen eller et barn kan gjøres til en salgsvare. Selvfølgelig kan foreldre som får barn ved surrogati gi like mye kjærlighet og omsorg til sine barn som alle andre. Likevel er det faktisk ingen menneskerett å få barn. Det er tvert imot faktisk en menneskerett å ha foreldre.