Verden er i disse dager vitne til at tusenvis fyller gatene i Sri Lankas hovedstad Colombo og har klart å fremtvinge en slutt på Rajapakse-familiens vanstyre. Og mens det internasjonale samfunn synes å applauderer dette og indikerer vilje til å hjelpe landet på beina igjen (gitt visse betingelser som er av økonomisk og styringsmessig art) , er det ett ord som ser ut til å være glemt, T-ordet – Tamil. Slik var det dessverre også i Ole Kåre Eides kommentar i VL 12 juli.
For Sri Lankas etniske spenning mellom det singalesiske storsamfunnet og den tamilske minoritetsbefolkningen på 3 millioner i de nordlige og østlige områdene består. I bakkant av den brutale avslutningen på den mer enn 30 år lange borgerkrigen i 2009, vokste det fram et håp om at myndighetene i Colombo ville imøtekomme noe av tamilenes krav om verdighet og rettigheter. Det har på ingen måte skjedd. I dag snakkes det mindre og mindre om dette.
Dyp skepsis i nord og øst
I dag ser folk i nord og øst med forundring på det som skjer i Colombo. Demonstrasjonene i hovedstaden gir ikke den samme resonans i Jaffna, Mullativo og Mannar selv om mangel på fødevarer og bensin rammet like hardt der, og har gjort det i mange år. Folk der undrer seg over hvordan folk i sør som gikk mann av huse for å velge Gotabaya Rajapakse til president i 2009, kan vende seg mot ham etter bare vel to år.
De bærer på en dyp skepsis til om opprøret vil føre til det systemskiftet og mentalitetsendring som er nødvendig for at hele landet ikke bare reiser seg økonomisk, men også sosialt og moralsk. De etterlyser krigsoppgjør, de etterlyser forsoningstiltak, de etterlyser provins-valg som kan gi dem mer innflytelse og medbestemmelse innenfor rammen av en enhetlig stat som erkjenner at den er multietnisk, flerspråklig og multireligiøs.
De katolske biskopene advarer
Det var den brutale nedkjempingen av de tamilske tigre i 2009 som brakte Rajapakse-familien til makten. Og det vil for alltid henge ved dem at de aldri gjorde et realt forsøk på å skape verdighet og rettferd for tamilske medborgere.
Det vil for alltid henge ved dem at de aldri gjorde et realt forsøk på å skape verdighet og rettferd for tamilske medborgere
— Stig Utnem
Den tamilske kirken i nord og øst (hovedsakelig katolsk, metodistisk og anglikansk) ser det som er i ferd med å skje fordi den lever så tett på folket. Nå advarer de fire katolske biskopene mot at det tamilske perspektivet usynliggjøres. Den norske kirke fikk et sterkt møte med dette perspektivet da Oslo biskop Kari Veiteberg besøkte Mannar i spissen for en delegasjon for et par år siden. I dag er det dessverre langt mellom de analyser og kommentarer som bryr seg om å skrive om dette.
En «failed state»
Sri Lanka er ikke bare en stat i krise. Det er en «failed state». En stat som ikke er rigget for å ivareta og fremme det multietniske, flerspråklige og flerreligiøse samfunn Sri Lanka faktisk er.
Det internasjonale samfunn ser ut til å stille opp for Sri Lanka – også Norge. I den dialogen må mer enn hardt tiltrengte økonomiske hjelpepakker og budsjett-reformer drøftes. Like viktig er behovet for konstitusjonelle endringer som gjør landet til en ekte multietnisk, flerspråklig og flerreligiøs stat hvor tamilers verdighet og rettigheter kommer i fokus. Bare da kan dagens demonstrasjoner føre til et stabilt og trygt styre på den vakre øyer i det indiske hav.
[ Saksøker norsk selskap etter å ha mistet sønnen i Beirut-eksplosjon: – Smerten er ubeskrivelig ]