Reglene for tilskudd til tros- og livssynssamfunn fra 1.1.2021 er nødt til å endres. Norge er utvilsomt den staten i Skandinavia som bruker mest penger på finansiering av trossamfunn. Dette en god ordning for å sikre et samarbeid mellom trossamfunn og norsk stat. Det skaper tillit mellom partene som er involverte og muliggjør oppfølging fra statens side, hvilket kan være med på å sikre at trossamfunn lever opp til statlige normer og idealer.
Derimot er de norske lovene for registrering og finansiering av trossamfunn direkte uforsiktige og potensielt farlige. Den norske stat gir tilskudd, som «beregnes etter antallet medlemmer i tros- og livssynssamfunnet […] Satsen for tilskudd per medlem skal om lag svare til statens og kommunenes tilskudd til Den norske kirke per medlem» (jf. paragraf 5).
Dette tilskuddet er på rundt 1.200 kroner årlig per medlem. I Religion i moderne samfunn (2021) skriver Gunnar Skirbekk at Finland utbetaler rundt 6 kroner per medlem, mens Danmark kun gir skattelette. Og selv om den svenske stat også gir store summer til trossamfunnene, teller Sverige litt mer en tjue trossamfunn i landet. I Norge, derimot, teller staten godt over 800 trossamfunn. Til disse trossamfunnene punger staten ut mer enn en halv milliard kroner i året.
Umulig å holde oversikt
Det problematiske er når så mange trossamfunn finansieres av staten. Da kan man umulig holde oversikt over juks med medlemstall, praksis og lojalitet til statlige normer. I tillegg vitner den enorme mengden trossamfunn om at staten ikke har en ordentlig ramme for å definere hva som teller som et trossamfunn. I teorien kan alt fra ateistiske, til sjamanistiske og new-age-samfunn få flere tusen kroner av staten så lenge de er flere enn 50 medlemmer.
Kravene om å statlig registrere et tros- og livssynssamfunn er altfor liberale. Det kreves hverken at medlemmene er norske statsborgere, at noe skal foregå på norsk eller at trossamfunnet skal vedholde et bestemt verdigrunnlag.
Dette utgjør seriøse mangler. Og kun det faktum at det finnes så utrolig mange «samfunn» forutsetter en dårlig oppfølging fra statlig hold. Med andre ord er staten mest sannsynlig med på å støtte samfunn som aktivt undergraver statens fremtidige legitimitet. Men alt dette er samtidig umulig å vite, siden vi ikke kommer til å bruke de enorme ressursene som kreves for å finne det ut.
I teorien kan alt fra ateistiske, til sjamanistiske og new-age-samfunn få flere tusen kroner av staten så lenge de er flere enn 50 medlemmer
— Ali Jones Alkazemi
Feil å likestille
Staten begår en grov feil ved å likestille alle trossamfunn. Det er ingen tvil om at støtte til Den norske kirke fostrer solidaritet og tillit til staten. Dette kan også sies å være tilfellet med de større trossamfunnene: Den katolske kirke, Human-Etisk Forbund, Buddhistforbundet, eller Det Islamske Forbundet. Disse er store og transparente nok til å telle som fullverdige trossamfunn, og det er derfor viktig for staten å kunne holde et tett samarbeid med dem.
Derimot er 800 finansierte trossamfunn uforsvarlig. Et godt eksempel på en organisasjon som ikke bør finansieres, er Jehovas vitner, som er kjent for å pålegge medlemmene sine et internt rettssystem og derfor aktivt underminerer norsk domstol. Organisasjonen finansieres av internasjonale aktører og mottok rundt 7,4 millioner kroner av den norske stat i 2020, 14,5 millioner i 2019. Heldigvis sier staten at de ikke skal finansiere dem lenger i år.
Likevel bør vi være obs på trossamfunnene som finansieres og organiseres av utenlandske aktører uten respekt for opplysningsnormer og -verdier. For å unngå et kraftig tilbakeslag fra samfunnets ateistiske og agnostiske befolkning, må det vises at det faktisk er i demokratiets og den norske statens favør å finansiere trossamfunn.
[ Human-Etisk Forbund advarer mot «for kristen» 2030-markering ]
Regjeringens bruk av Habermas
Finansiering og samarbeid holder dialog i den offentlige sfære gående, hvilket bidrar til å forene og motivere samfunnsborgere. Regjeringen siterer filosofen Jürgen Habermas i proposisjonen om å finansielt støtte trossamfunn, som siden 2000-tallet har argumentert for det demokratiske ved et samarbeid mellom trossamfunn og en liberal rettsstat.
Habermas tenker at religion kan være solidaritetsbyggende og fostre sosial samvittighet i samfunnet. Han ser spesielt en verdi i den egalitære universalismen som har røtter i kristendommen, og den viktige rollen dette historisk har hatt i en global postnasjonal kontekst.
Betrakter vi regjeringens bruk av Habermas’ utsagn, kan vi se at Norges uforsiktige finansiering av trossamfunn ikke lever opp til filosofens tanker. Det gjelder både i form av at staten ikke har kapasitet til å følge opp trossamfunnene, og at det ikke foreligger nok pålagte verdiprioriteringer.
[ Vegansamfunnet vil bli et livssyn - sliter med lang saksbehandling ]
En religionsvennlig stat
Tidligere nevnte Skirbekk påpeker presist at en sannsynlig grunn til at vi har endt opp med den store mengden finansierte trossamfunn, har å gjøre med en manglende definisjon av religion og tro. I Norge behandles religion urettmessig som en enkel blind tro man hverken kan samarbeide med eller endre. Dette tror jeg er feil framgangsmåte. Man kan og bør stille krav til trossamfunn.
Selv om statens finansiering av trossamfunn vitner om at den norske stat jobber for å være et integrativt demokrati, er religionsforståelsen ikke godt nok gjennomtenkt. Religiøse samfunn bør pålegges krav, fremfor å behandles som faste størrelser. Tross alt står kritikk i kjernen av demokratiet, og det bør også gjelde for trossamfunnene.
Statens aktive samarbeid med religiøse samfunn bør ses på som en anledning til å styrke demokratisk tenkning innad de religiøse samfunnene
— Ali Jones Alkazemi
Religioner gjennomgår også omfattende interne forandringer i forhold til kulturene de finner sted i. Statens aktive samarbeid med religiøse samfunn bør ses på som en anledning til å styrke demokratisk tenkning innad i de religiøse samfunnene, fremfor å tenke at disse simpelthen skal få støtte.
Å demokratisk integrere religion i samfunnet står i motsetning til en streng sekulær stat som fremmedgjør religiøse grupper (Frankrike), eller en stat som grunnet sitt liberale forhold til reguleringen av trossamfunn undergraver demokratiet (USA). Det må derimot være mulig å forestille seg en religionsvennlig stat uten at dette går ut over statens fremtidige legitimitet.