Jeg sitter og svetter på restaurant i en italiensk badeby. Her serveres spagetti med sjøkreps, grillet tunfisk, og fritert kalv. Rundt meg på strandpromenaden drikker mine medturister gyllent skummende øl, gulgrønn hvitvin av store duggete glass, eller knalloransje Aperol Spritz, med små skåler potetgull eller saltringer til. Barene her serverer et overdådig utvalg is – crema, nocciole, frutti de bosco. Det er restauranter i art nouveau-stil, det er eksklusive klesbutikker som selger årets bikinier i fiolett og gull og mørkerosa. Det er herlig overflod, i sin fargeprakt og skjønnhet og variasjon.
Men varmen gjør meg redd. Det er begynnelsen av juli, og det har vært langvarig tørke i Nord-Italia. Elven Po, selve nasjonalsymbolet, er i ferd med å forsvinne. Gradestokken viser over 40 varmegrader mange steder i landet. Dette er klimaangstens sommer. Alle vi som ville ut av Norge nå når pandemireglene endelig tillot det, opplever et Sør-Europa med varmerekorder, hetebølge, tørke, og skogbranner. Vi har sittet hjemme i over to år og drømt om hvor vi skulle dra, hva vi skulle spise, alle strendene i solnedgang, de kule barene, gå under oliventrærne. Men plasten skyller opp på strendene. Og det koker i olivenlundene.
Deilige Slaraffenland
Å være turist i badebyen er å være i Slaraffenland. En pandemivinner som meg, fløyet hit fra rike Norge, trenger bare peke, og betale, så får jeg det jeg ønsker meg. Alt her er lagt til rette for sanselig nytelse, velvære, at mine behov skal dekkes raskest mulig, nesten før jeg ante jeg hadde dem – hvis jeg har penger.
Hvordan skal vi stakkars aper klare å begrense oss selv, og leve et liv i måtehold, som også gir oss glede?
— Marie Haavik
Slaraffenland oppsto som en fortelling i middelalderen, om et overflodsland der det var nok av deilig mat til alle. Det kalles «Land of Cockaigne» på engelsk, fra italiensk «cocagna» og latin «coquere»=koking, matlaging. Som det så lyrisk står på Wikipedia: «Her rant det elver av vin, husene var bygd av kaker og brunt sukker, gatene var brolagt med bakverk og i butikkene var varene gratis. Stekte gjess og fugler gikk omkring og bød seg frem, og smørstekte lerker falt ned fra himmelen som manna».
På de gamle maleriene ligger folk henslengt og lar maten falle inn i munnen på seg. Ikke ulikt turistene under solparasollene på stranden her. Det er vanskelig å forlate Slaraffenland, når man først bor her. Det er jo så deilig. Det er trygt, det later til å gi glede. Og hvordan skal vi egentlig leve annerledes enn vi gjør nå? Hvor nøysomt og trist blir det? Hvordan skal vi få reist, opplevd, ha det bra, om vi ikke skal fly mer, eller shoppe klær, eller kjøre bensinbil, eller spise mer enn 500 gram rødt kjøtt i uken?
Vår evne til selvbedrag
Som psykolog tror jeg (ikke overraskende) at vår hang til å bli i Slaraffenland handler mye om vanlig menneskelig tankegang. Vårt tanke- og følelsesliv er utviklet gjennom årtusener, med overlevelse for øyet – og ser nå ut til å slå tilbake på oss selv.
Interessant nok betyr Slaraffenland «landet til de late apene», ifølge Norsk språkråd. Kognitivt kan man si at det er nettopp late aper vi mennesker er. Av gode grunner. Én grunn er vårt behov for å tilhøre en gruppe. Å være menneske vil (blant mye annet) si å ha en hjerne som er laget for å bo på savannen, i en liten gruppe, i et hierarki, der de sterkeste bestemte og beskyttet. Å være alene var farlig. Det ligger dypt i oss å være en del av noe større enn oss selv, som beskytter oss fysisk og psykisk.
Da kan vi ikke være for annerledes enn de andre i gruppen vår: Da får jeg ikke være med lenger. Best å gjøre som de andre, reise bort, pusse opp, gjøre det vi tror forventes av oss.
Vi er kanskje late aper, men vi er også smarte aper, i utvikling, som vi alltid har vært
— Marie Haavik
En annen grunn er menneskers evne til å lure seg selv. Mennesker tenker kortsiktig og optimistisk, fordi det har vært en måte å overleve på, gjennom hundretusener av år. Vår evne til å ikke dvele for mye ved livets faktiske realiteter (jeg er ikke over gjennomsnittet smart, det er en miljøkatastrofe på gang), har bidratt til vår psykiske helse, ved å holde oss glade og sorgløse i hvert fall i perioder. Deprimerte mennesker er mer realistiske i sine vurderinger, slår forskningen fast. Men de er også deprimerte. Lettere da å lukke øynene for det som skjer, bli i Slaraffenland, leve sitt liv som om det ikke var fare på ferde.
Denne optimistiske og urealistiske måten å tenke på kan knyttes til en tredje grunn til å bli i Slaraffenland, nemlig menneskers meget forståelige hang til glede og nytelse. Til å spise langreist mat, ville ligge på en strand i Italia, kjøpe enda en ny strandbag. Til å kjøpe ny bil, bygge seg hytte. «Det er jo bare en av utrolig mange hytter. Alle andre har det jo. Jeg har lyst på noe som er mitt eget, der jeg kan ha det bra».
Veien ut av Slaraffenland
Hvordan finne veien ut av Slaraffenland? Hvordan skal vi stakkars aper klare å begrense oss selv, og leve et liv i måtehold, som også gir oss glede? Når det er så mye scampi og mango og avokado vi har lyst på, så fine badeshorts, så mange steder vi ikke har vært ennå? Hvordan gå fra overflod og materiell rikdom til en annen type tilværelse?
Jeg er nødt til å tro at svaret også her ligger i menneskers psykologi. Vi må sette vår lit til våre evner til å ta en utfordring, utvikle oss, tilpasse og endre oss. I vår fantasi, vår evne til å kjede oss, og til å drømme. I vårt ønske om å søke etter glede – men andre typer gleder enn de som mottas passivt i Slaraffenland.
Vi er kanskje late aper, men vi er også smarte aper, i utvikling, som vi alltid har vært. Her jeg sitter på bakken i Slaraffenland ser jeg de stekte fuglene blir færre på himmelen, og at vinelven sakte tørker ut. Jorden er varm under meg. På tide å finne veien ut.
[ Elise Kruse: «Har jeg latt meg selv bli overlevert fra en mann til en annen?» ]