Hver sommer de siste femti årene har Almedalen på Gotland vært sentrum for den politiske debatten i Sverige. Partiledere holder taler, og partier, organisasjoner og næringslivet møtes og diskuterer den politiske samtiden og framtiden. Almedalsveckan er blitt en institusjon – og en arena for oppmerksomhet.
Nynazister på Almedalsveckan
Flere ganger har små og kontroversielle partier og organisasjoner benyttet seg av den muligheten. I 2018 og 2019 klarte Nordiska Motståndsrörelsen (NMR) å provosere og skaffe seg oppmerksomhet bare ved å være til stede. I juli 2019 skapte det overskrifter da NMR ble beskyldt for å forsøke å stoppe mennesker på vei til en fotoutstilling om Holocaust under Almedalsveckan.
Fotoutstillingen ble vist på et galleri i en bakgård i sentrum av Visby. For å komme inn i galleriet, måtte man gjennom en portgang inn mot bakgården. Og når aktivister fra NMR sto i porten og var i veien for besøkende, ble de som jobbet på galleriet redde og opprørte. De tok bilder av aktivistene og sendte til media, som i sin tur var raske med å kalle det en aksjon mot utstillingen. I mediene ble det stilt krasse spørsmål om hvordan politiet kunne tillate nazister å stoppe mennesker fra å besøke en fotoutstilling om Holocaust, og politiet ble anklaget for å ikke ta nynazismen alvorlig.
Senere viste det seg at nazistene ikke visste om fotoutstillingen og galleriet som lå i bakgården. De hadde bare søkt ly mot regnet i et portrom. Også sivilkledde politifolk var til stede i portrommet for å overvåke medlemmene av NMR og forhindre eventuell vold eller trusler som kunne oppstå ved at aktivistene var til stede på Almedalsveckan.
Nazistene som sto i portrommet så ut som nazister vanligvis gjorde på 1990-tallet, og retorikken deres stammet fra 1930-tallet. De som befant seg inne på galleriet trakk derfor den logiske konklusjonen at aktivistene var der for å hindre folk i å komme seg inn på utstillingen. Det er en sosialpsykologisk selvfølge at vi tolker det som skjer her og nå gjennom kunnskap og erfaringer vi allerede har opparbeidet oss. Hendelsen i portrommet er riktignok en anekdote. Samtidig illustrerer den at det er et problem når vi leter etter dagens nynazisme, men bare ser etter gårsdagens kjennetegn.
Den ideologiske drivkraften
I stedet må vi stille oss spørsmålet: Har vi tilstrekkelig forståelse av det som har skjedd tidligere til å forstå den høyreekstreme trusselen vi står overfor i dag?
La meg begynne med å konstatere at forskningen på høyreekstremisme i Norden fra 1990-tallet av har undervurdert hvor viktig ideologien er som drivkraft. Dette gjelder både for mobilisering og som motiv for den enkelte for å bli med i bevegelsen. Oftest skyldes dette at forskere har hatt få tilgjengelige informanter som er en del av den høyreekstreme bevegelsen og liten mulighet til å drive feltarbeid i disse miljøene. Forskningen har i stedet vært basert på intervjuer med avhoppere. Men avhoppere har en tendens til å overse sin egen ideologiske overbevisning både når de ble med i og når de var en del av det høyreekstreme miljøet.
Etter andre verdenskrig tok våre naboland et oppgjør med det nazistiske tankegodset. I Sverige anså man ikke dette like nødvendig
— Christer Mattsson
Min egen forskning baserer seg på personer som er aktive i miljøet og personer som har forlatt bevegelsen, men beholdt sin radikale overbevisning. Blant dem er ideologien sentral, og den er avgjørende for hvordan den nynazistiske bevegelsen reproduserer seg. Ideologien er også en vesentlig forklaring på hvorfor dette skjer i samme geografiske områdene generasjon etter generasjon. Ideologi setter tross alt rammene for hvordan mennesker tenker og vurderer, og er dermed avgjørende for hvem som føler seg hjemme i et gitt politisk og sosialt miljø.
Et fristed for nazister
Etter andre verdenskrig tok våre naboland et oppgjør med det nazistiske tankegodset. I Sverige derimot, anså man ikke dette like nødvendig. Rettssakene og avnazifiseringsprosessene som fulgte i kjølvannet av annen verdenskrig, var i Sverige relativt overfladiske og omfattet få personer. Dette er forståelig siden Sverige ikke var okkupert. Dessuten var den nazistiske bevegelsen liten og hadde ikke særlig stor politisk innflytelse.
Sverige ble et fristed for nazister og fascister fra ulike land i tiårene etter andre verdenskrig
— Christer Mattsson
Uansett bidro dette til at Sverige ble et fristed for nazister og fascister fra ulike land i tiårene etter andre verdenskrig. Verken myndighetene eller allmennheten viste noen særlig interesse for dem. Det var på denne tiden at fundamentet til et lite, men likevel livskraftig miljø ble lagt. Nazismen fra annen verdenskrig ble i de påfølgende årene tilpasset og endret for å kunne tiltrekke seg nye grupper og individer. Men nynazismen hadde størst fremgang i de geografiske områdene der den også fantes under krigen. Dette er et kjent fenomen i flere vestlige land.
Mange forskere, også jeg, har spurt oss hvordan disse miljøene reproduserer seg. Hvordan videreføres ideologi og organisering fra en generasjon til den neste, og hva betyr geografi i denne sammenhengen? Spørsmålet er kanskje feil stilt, eller kanskje er det fokuset som er feil i undersøkelsene. Det har nemlig vært vanlig å regne den høyreekstreme bevegelsen som sosialt avvikende og med marginal politisk innflytelse, og uten en virkelig ideologisk overbevisning. Vi kjenner den bare igjen når den dukker opp i form av svartkledde snauskaller som ser ut som de blokkerer et portrom.
I stedet mener jeg at vi bør prøve å forstå grunnlaget for den høyreekstreme ideologien. Hvordan sveiser den sammen en bevegelse som finnes i hele Vesten? Og hvorfor er den attraktiv å være med i for noen mennesker?
Nynasjonalisme i Vesten
Nasjonalisme handler i dag ikke bare om å forsvare sitt eget land. Det er langt på vei en global bevegelse. Nasjonalistiske partier fra ulike land går sammen, utveksler erfaringer og støtter hverandre. De snakker gjerne om et europeisk eller amerikansk fellesskap som bygger på ideen om at en europeer er hvit og kristen. Og det er nettopp den hvite og kristne arven som er det som skal forsvares.
Det er altså ikke lenger en nasjonalisme der Tyskland føler seg truet av Frankrike, men der hvite kristne mennesker føler seg truet av primært ikke-hvite muslimer. I de første 30 årene etter 1945 var den politiske nasjonalismen svak. Men i dag finnes det framgangsrike nynasjonalistiske partier i alle vestlige land.
Det liberale demokratiet knyttes til multikulturalisme, moralens forfall og rasering av den hvite kulturen
— Christer Mattsson
Tradisjonelt er disse miljøene blitt kalt høyreekstreme. Men nå, etter at de har oppnådd politisk framgang, er det blitt vanlig å kalle dem innvandringskritiske eller nasjonalkonservative. I min forskning har jeg pekt på at alle disse grupperingene holdes sammen av et ideologisk kjernebudskap, en høyreekstrem «doxa». En doxa er et meningsfellesskap som deles av mennesker med liknende vurderinger, erfaringer og syn på tilværelsen. Hva består så denne doxaen av?
I sentrum av den høyreekstreme doxaen finner vi en forestilling om et såkalt «folkebytte», altså at hvite mennesker holder på å bli fortrengt av andre mennesker i det som tradisjonelt har blitt betegnet som de hvites egne land. Dette er en over hundre år gammel ide, som er forutsetningen for fascismens og nazismens framvekst. Det er en dypt rasistisk og paradoksal forestilling om at hvite mennesker er overlegne andre mennesker. I bunn og grunn er det uvesentlig om hvite skulle være overlegne på grunn av sitt DNA eller sin kultur. I begge henseender er forestillingen essensialistisk, med andre ord at man anser at hvit overlegenhet er medfødt og at den ikke kan overføres til andre folkegrupper.
[ Mer fra Sverige-serien: «Sverige lider under det vi kaller politisk korrekthet» ]
Rådende konspirasjonsteorier
Men hvordan forklarer man at en gruppe overlegne mennesker er truet av grupper som er dem underlegne? Svaret som blir gitt er at det alltid finnes et eller annet overstatlig system som gjør de hvite svakere og fratar dem sin evne til å forsvare seg mot de underlegne. Uansett om det er kapitalisme, kommunisme eller det liberale demokratiet som er problemet, så er det noe eller noen bak disse systemene som får skylda. I den høyreekstreme doxaen finnes det alltid en særinteresse som skjuler seg bak de faktiske makthaverne, for det meste «jøden» i bestemt form entall.
I dag blir jøde gjerne erstattet med globalist eller kulturmarxist. Globalister har blitt et bilde på den evig vandrende og hjemløse jøden som dukker opp overalt. Forestillingen om kulturmarxisme er en konspirasjonsteori om en gruppe innflytelsesrike sosiologer som grunnla den såkalte Frankfurter-skolen for hundre år siden. Frankfurter-skolen skal ifølge de høyreekstreme dominere akademia og hele samtidskulturen. Disse naive forestillingene hadde knapt fått fotfeste om det ikke var for at noen få av disse forskerne for hundre år siden var jøder.
I USA har forestillingen om en hemmelig makt som forsøker å tilintetgjøre, eller i det minst gjøre livet surt for hvite amerikanere, fått navnet «den dype staten». I den dype staten er det ikke de folkevalgte som styrer. De demokratiske institusjonene er bare verktøy for de egentlige, skjulte makthaverne. I Europa er samme ide knyttet til det liberale demokratiet. Det liberale demokratiet knyttes til multikulturalisme, moralens forfall og rasering av den hvite kulturen. Det er grunnen til at den ungarske statsministeren kaller sitt styresett «illiberalt demokrati». Dets viktigste oppgave er, i likhet med høyreekstremismen, å slå ring rundt et innbilt fellesskap basert på kultur og/eller rase.
Kampen mot minoritetene
For å kunne gjøre det, må man endre grunnleggende forutsetninger for det liberale demokratiet. Ytringsfrihet er et eksempel. Media og spesielt statskanalene ansees som et redskap for å fremme multikulturalismen. De må derfor bekjempes. Der det liberale demokratiet beskytter minoriteter mot diskriminering nettopp for at denne gruppen skal ha muligheten til å leve videre i et majoritetssamfunn, vil det illiberale demokratiet fjerne et slikt vern av minoritetsgrupper.
Majoritetssamfunnet skal beskyttes og gis rettigheter for å sikre at majoritetsbefolkningen ikke går under
— Christer Mattsson
I stedet er det majoritetssamfunnet som skal beskyttes og gis rettigheter for å sikre at majoritetsbefolkningen ikke går under. Minoriteter kommer derfor delvis til å miste sin stilling som rettssubjekt. I stedet skal de kunne straffes kollektivt om et individ i gruppen bryter samfunnets lover.
Kampen mot det liberale demokratiet kommer til syne også på andre måter. I de mest ekstreme tilfellene kan det være som soloterrorister som tyr til våpen for å stoppe det såkalte «folkebyttet». Mer vanlig uttrykkes det gjennom politiske krav om å frata minoriteter sin status som rettssubjekt. I begge tilfelle har forestillingene og tiltakene røtter i den høyreekstreme doxaen.
Gamle ideer i ny språkdrakt
Hvilke mekanismer er det man påstår at «den dype staten» og det liberale demokratiet benytter seg av for å svekke det hvite folket?
Jo, hvite mennesker er gjennom den såkalte multikulturalismen blitt hjernevasket til å akseptere masseinnvandring. Dessuten er hvite menn utsatt for en feminisering, blant annet gjennom å reflektere over kjønnsnormer, likestilling og mannlig dominans. Dette har ført til at hvite menn ikke lenger er ordentlige menn. De har ikke lenger evne til å forsvare seg selv, sitt folk og sitt samfunn, påstås det. Alt dette er selvfølgelig opplevelser, redsel og skuffelser som ikke holder i møte med vitenskapelige undersøkelser.
Fra hvit makt-gruppenes høylytte skrik, er ordene omformulert og framføres nå med innestemme
— Christer Mattsson
I bunn og grunn handler dette om at ideen om hvite menneskers overlegenhet dukker opp igjen. I løpet av de siste femti årene har Vesten gjennomgått en historisk forandring når det gjelder å bekjempe rasisme og fremme likeverd. Dette har vært dypt forankret i lovgivning og sosial praksis. Det betyr selvfølgelig ikke at rasismen er borte, men det er ikke akseptert å hevde at hvite mennesker er overlegne andre. På 1980- og 90-tallet ble begrepet «hvit makt» brukt av obskure smågrupper i sammenhenger der det ble tydelig at de sto utenfor det liberale demokratiet.
Det vi ser nå er hvordan disse ideene har endret språkdrakt, men ikke innhold. Ideene har havnet i sentrum av den politiske debatten, og det har ført til at vi har blitt vant til dem. Fra «hvit makt»-gruppenes høylytte skrik, er ordene omformulert og framføres nå med innestemme. Men kravet om at hvite mennesker skal dominere et hvitt territorium, er der fremdeles.
Denne nasjonalistiske transformering av Vesten er avgjørende og har skjedd uten større debatt. Sannsynligvis fordi det har skjedd så fort. Men mest av alt fordi vi har vært for opptatt av å lete etter snauskaller i et portrom.
Oversatt av Ellen Hageman.
[ Carola: – Jeg har hørt Guds og Jesu røst mange ganger ]