Der er ikke tilfelle, slik Eivor Oftestad (Vårt Land 28.07.2022) hevder, at det er et problem at markeringen i 2030 vil gjenspeile vår egen tid. At samtidens bruk av historie gjenspeiler samtidens verdier er ikke historieløst, men å opptre ansvarlig. Både fordi historiens mennesker en gang var levende, men også fordi bruken av historie påvirker levende mennesker.
Må forankres i Kristus
Planleggingen av Den norske kirkens markering av at det er tusen år siden Olav den hellige døde ved slaget på Stiklestad i 1030, kan ikke være forankret noe annet sted enn i verdier hentet fra fortellingen om Kristus og det livet han levde i møte med sine medmennesker. En slik markering bør være tonet ned eller være en ikke-markering, av følgende grunner:
For det første: Å markere 1030 som kristendommens innføring i Norge, hviler på et historiesyn som forstår personer og enkelthendelser som det som driver historien fremover. Dette er i dag foreldet og utdatert innenfor akademisk historiefaglig arbeid. Den franske Annalsskolen tok allerede på 1930-tallet et oppgjør med å forstå histories gang som «sterke og geniale» menns verk. Siden har historiefaget utviklet seg til å forstå historiske hendelser som et resultat av komplekse og motstridende prosesser.
Hvis Den norske kirke ønsker å bidra til en markering som holder en historiefaglig standard, bør derfor slaget ved Stiklestad dypest sett forstås som irrelevant for at kristendommen kom til å bli den dominerende religionen i Norge. Dette handler ikke bare om å vitenskapelig etterrettelighet: Den norske kirke bør ikke bidra til en historieforståelse som reduserer historie til én persons verk, og la denne personen skygge for vanlige og ikke-navngitte personers bidrag til historiens gang.
En kirkelig markering av 1030 må unngå å velge lettvinte løsninger, bare fordi de kan skape oppslutning og festivitas.
Vi ville opplevd Olav Haraldssons tro som fremmed
For det andre: En kirkelig feiring i 2030 hviler på et premiss om at kristendommen i 1030 og i dag er «samme» religion. Da tar man ikke inn over seg at hva som regnes som «kristendom» er høyst historisk og kontekstuelt farget. Med stor grad av sannsynlighet vil den alminnelige kristne i dag oppleve Olav Haraldssons tro som svært fremmed, både med tanke på verdensbilde og verdier, og ikke noe man ville ønsket å tilslutte seg.
Å fastholde at teologien må forholde seg til en religionsvitenskapelig forståelse av religion som historisk og kulturelt farget, er også viktig etisk poeng. Vi lever i en tid preget av høyreekstremisme, som både nasjonalt og globalt truer enkeltmenneskers liv, minoritetenes medborgerskap og stabiliteten i demokratiske institusjoner.
En av drivkreftene i høyreekstremismen er nettopp religion. Disse kreftene har et religionssyn som forstår religion som stabil og evig, og hvor kristendommen er «god» og islam er «dårlig». Dermed blir endring umulig. Ved å fremstille det som at det går en ubrutt linje fra Olav Haraldssons religion til dagens Den norske kirke, spiller Den norske kirke i praksis ballen i målet til de høyreekstremes religionsforståelse.
Det er avgjørende at Den norske kirkes ledelse i planleggingen av 2030-markeringen hever blikket fra spørsmålet om egeninteresse og behovet for å være folkelig, og avstår fra å gi metafysisk og institusjonell legitimering til et høyreekstremt syn på kristendommen som en uforanderlig og moralsk høyverdig religion.
Må tåle et postkolonialt blikk
For det tredje: Koblingen mellom kristendom, politisk ekspansive ambisjoner og vold har ført til uendelig mye lidelse i verden, særlig blant verdens urbefolkninger. Denne lidelsen har systematisk rammet hardere mennesker med en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen. Bruken av vold med innføring av kristendommen må derfor ikke kun ses som en «norsk» og hendelse som skjedde for så lenge siden at den har blitt folklore. Snarere må den leses inn i en global og århundrelang «negativ» kirkehistorie, hvor folkegrupper har blitt fratatt sitt verdensbilde og religion.
Ved å fremstille det som at det går en ubrutt linje fra Olav Haraldssons religion til dagens Den norske kirke, spiller Den norske kirke i praksis ballen i målet til de høyreekstremes religionsforståelse.
En eventuell kirkelig markering kan ikke ha lavere ambisjoner enn at sakprosatekst, preken eller liturgi rundt 2030-markeringen må kunne tåle et postkolonialt blikk. Det innebærer blant annet å spørre: Hva betyr det, å forstå Stiklestad ikke kun som «nasjonsbygging», men også som en del av denne «negative» kirkehistorien? Eller å alltid snakke/skrive/fremstille annerledestroende, deres verdier, styremåter og levesett på en måte som vi selv ville ønske å bli fremstilt, hvis historien hadde sett annerledes ut.
En kirkelig markering av 1030 må unngå å velge lettvinte løsninger, bare fordi de kan skape oppslutning og festivitas. Dette innebærer å tone ned betydningen, og heller bruke tid og krefter på hva det betyr å være en Kristus-etterfølgende kirke i vår samtid.