«Momma! I am through. I can’t breathe», var George Floyds siste ord før han ble kvalt til døde. Han påkalte sin avdøde mor. En bønn om moderlig omsorg i en smertefull, rasistisk død.
I mai var det to år siden det brutale drapet som rystet en hel verden. Gjennom sosiale media fikk vi alle innsyn i den voldelige rasismen mot afroamerikanske minoriteter som har pågått i flere århundrer i USA. På innsiden av det svarte diasporamiljøet trigget drapet vonde raserelaterte traumer, samtidig som man erfarte et historisk gjennombrudd, hvor rasismen som frem til nå hadde opplevdes ugyldiggjort av majoriteten, ble anerkjent på et globalt plan.
Ble en vekker også i Norge – men hva førte det til?
Her i Norge bidro hendelsen til økt fokus på rasisme som et påført psykologisk og fysisk traume, og en oppvåkning av aktivisme og solidaritet, også fra personer som tidligere har vært usynlige i kampen mot etnisk diskriminering. Hendelsen syntes å aktivere og berøre et urinstinkt i oss mennesker, hvor vi nå sammen kjempet mot rasisme som et kollektivt traume, fra Raqqa i Syria, til Brooklyn i New York og på Torgalmenningen i Bergen. Det handlet ikke lengre om «vi» og «de andre», men om et «oss», og våre felles siste minutter, i en langsom kvelning mot en grufull død. Vi må aldri la det skje igjen, var mantraet, og vi tok til orde for nye reformer, og tydeligere politisk satsing, mens vi byttet ut våre Facebook-profiler med Black Lives Matter-symboler.
To år senere forteller Abdi (17) meg at medspillere ofte kaller ham apekatt og neger på fotballtrening. Når jeg spør hvordan han håndterer hendelsen, svarer han at han velger å ignorere det. Et par dager senere, sitter Omar (15) på bybanen og lytter til musikk på vei til skolen. Med ett ser han en truende knyttneve foran seg og hører tilropet «Din jævla, stygge neger», før alt svartner og han går i bakken. Alt skjer på få sekunder, og når han klarner til, er han i sjokk. Det er mange vitner til hendelsen, men det finnes ingen hjelpende hånd eller trøstende forbipasserende, folk flakker med blikket og flere forlater vognen vel vitende om hendelsen.
Rasistisk vold og overgrep er smertefullt å erfare, og den utsatte kan respondere med ulike strategier for å distrahere seg fra det vonde: Mens noen velger å le det bort, vil andre ty til knyttneven, og andre velger å internalisere det i stillhet. Det mest alvorlige er likevel fraværet av hjelp og støtte fra omgivelsene. Tålegrensen for den vold og urett som ikke rammer en selv, kan i disse situasjonene virke grenseløs. For barn som opplever denne type overgrep, kombinert med fravær av omsorg, er det stor sjanse for at ens forhold til verden med tiden blir forandret; for når det trygge og stabile blir borte, blir også måten man føler og oppfatter seg selv, de andre og verden rundt seg på, forandret.
[ – George Floyd ville hjelpe vanskeligstilt ungdom ]
Foreldre må ta «the talk»
Som Floyd, er det fortatt mange mørkhudede som sliter med å puste i 2022. I en fersk norsk Unicef-undersøkelse om rasisme i skolen, har 1.815 norske barn og unge mellom 13-19 år svart på spørsmål om rasisme. Hele 37 prosent sier at de har blitt utsatt for rasisme på grunn av hvordan de ser ut. Flesteparten oppgir samtidig at det ikke var noen som hjalp dem da det skjedde.
I USA forbereder foreldre barna på denne type hendelser gjennom «the talk», en samtale svarte foreldre gjennom historien har ansett som nødvendig å ha med sine barn som omhandler farene de står overfor på grunn av rasisme eller urettferdig behandling fra autoritetspersoner, politi eller andre i majoritetsbefolkningen. Foreldrene deler dyrebare erfaringer fra eget liv og snakker om hvordan barna på best mulig måte kan forsøke å komme i posisjon og redusere truende rasistiske situasjoner de møter på.
Også her i Norge føler stadig flere foreldre seg tvunget til å ta samtalen. Samtidig står mange av barnas foreldre overfor de samme belastningene selv, en utmattelse som lett fører til «rasisme-trøtthet», mens andre sitter fast i traumer og migrasjonsstress, som tærer på overskuddet til å være tilstede i sine barns utfordringer. En gruppe som er ekstra utsatte, er enslige mindreårige flyktninger, uten tilstrekkelig omsorg og oppfølging. Om vi skal lykkes med å forebygge raserelaterte traumer, trenger vi derfor styrket foreldrestøtte, men også en større innsats fra andre betydningsfulle voksne i barnas nettverk som kan gjennomføre «the talk».
[ Drapet på George Floyd satte rasisme på dagsorden også i Norge ]
Slik kan vi gripe rasisme-utfordringen
For selv om rasisme for mange kan virke som en fjern problemstilling, må vi ta innover oss at dette er katastrofale jordskjelv som rammer våre barn hver bidige dag. Ekstra alvorlig er den manglende kompetansen om rasisme hos hjelpeapparatet.
Den amerikanske professoren, Dr. Robin Di Angelo, definerer denne mekanismen som mangel på «rasemessig stamina»- altså vår manglende evne til å håndtere rasestressorer hos utsatte mennesker.
I en slik strukturell mangeltilstand er det ekstra viktig at vi som samfunn innser vårt kollektive ansvar og sørger for at lærere, barnevernsansatte og andre betydningsfulle voksne i barnas liv har god nok flerkulturell kompetanse til å myndiggjøre, men også kunne avdekke og intervenere når barn rammes. Ved å se, lytte og samtale med personer som er utsatte for rasisme, kan rasemessig stamina utvikles. På denne måten kan vi med sensitivitet utvikle relevant kompetanse og bistå med gyldig navigering og reguleringsstøtte, før det er for seint og vi mister flere i et destruktiv utenforskap og psykisk uhelse.
Alle barn har rett til en rasismefri oppvekst. Allikevel er det grunn til å tro at det eksisterer et omfattende svik og svikt i systemet, når et såpass stort antall barn i Norge mobbes på grunn av hudfarge og ikke får hjelp når overgrepene skjer.
Når vi observerer rasisme og når barn meddeler rasistiske hendelser, har vi som voksne et moralsk forvaltningsansvar. Det kan være snakk om lunge og livredning, for som hos Floyd, kan pusten etterhvert forsvinne. Spørsmålet er om vi våger å speile oss i den andres ansikt, ta opp kampen og være tydelige anti-rasister også når rasismen kommer ubehagelig nærme.