Norge har siden midten av 1990-tallet hatt et samarbeidsprogram med Russland om helse og velferd. Dette samarbeidet har pågått, selv om det generelle samarbeidsklimaet mellom de to landene gradvis har blitt forverret.
Stikk i strid med hva man kanskje kunne forvente, gikk helsesamarbeidet stadig bedre i årene fram til det ble lagt på is etter den russiske invasjonen av Ukraina. Det er konklusjonen på en evaluering vi legger fram mandag. Mot alle odds har det altså vært mulig å oppnå gode resultater. Hva kommer det av?
Mer vellykket enn sist
Når vi konkluderer med at det har vært en forbedring, er det på bakgrunn av en tilsvarende evaluering som vi gjorde i 2007. Denne har vi sammenlignet systematisk med funnene fra årets undersøkelse. Vi fant at betydelig flere norske prosjektledere og russiske partnere anser at prosjektene deres har vært vellykket nå enn i 2007. Det gjelder langs de fleste resultatindikatorene.
Det er betydelig flere nå som svarer at de har fått gode råd fra partnerne gjennom prosjektene. Prosjektsamarbeidet har ført til utveksling av kompetanse når det gjelder nye måter å behandle pasienter på, og hvordan man kan nå pasienter i spredtbygde strøk. Blant andre temaer som blir framhevet, er etablering av nye retningslinjer, primærhelsetjenestens rolle, tverrsektorielt samarbeid, utvikling av systemer for helseinformasjon og helsekommunikasjon, samt styrking av forebyggende innsats.
Det er temmelig oppsiktsvekkende at andelen som sier de har opplevd byråkratiske hindringer, er mer enn halvert
Favner vidt
Samarbeidsprogammet favner vidt. Geografisk dekker det et større område enn Barentsamarbeidet. Søkere fra hele Norge har vært velkomne, og de har hatt partnere fra hele Nordvest-Russland pluss Moskva. Det er særlig sykehus, humanitære organisasjoner og Folkehelseinstituttet som benytter seg av ordningen, men også universiteter og kommuner deltar.
Også tematisk har programmet dekket bredt. Det har vært gjennomført en rekke prosjekter innen områder som tuberkulose og HIV, psykiatri, barnevern, funksjonshemninger og e-helse, for å nevne noe.
Norsk helsevesen har hatt konkret nytte av samarbeidet på flere områder. En del sykdommer er mer utbredt i Russland enn her hjemme. Gjennom prosjektarbeidet har norsk helsepersonell opparbeidet kunnskap og ferdigheter om sykdommer de ellers sjelden kommer i befatning med, men som kan slå ut sterkere, også i Norge. Også når det gjelder redningsoperasjoner og syketransport på tvers av grensene, har prosjektene vært til nytte.
Særlig blant de norske prosjektpartnerne ble det framhevet at samarbeidet hadde vært rent faglig og helt apolitisk
Vokste fram på 1990-tallet
Det norsk-russiske helse- og velferdssamarbeidet skriver seg fra midten av 1990-tallet. Russland var da på knærne som stat, og befolkningen opplevde et sammenbrudd i en allerede lav levestandard. Viljen til å ta imot hjelp var stor, og i mange år slet alt norsk-russisk samarbeid med at det fikk preg av bistand.
Å få til samarbeid i øyenhøyde var vanskelig. Det ble noe lettere etter hvert, men dessverre falt det sammen med at russiske myndigheter ble mer skeptiske til Vesten.
Særlig siden Vladimir Putin tok over som president for tredje gang i 2012, har Russland blitt det man med litt overdreven velvilje kan kalle omstendelig i sine rutiner, og særlig i omgangen med utenlandske aktører.
Derfor er det temmelig oppsiktsvekkende at andelen som sier de har opplevd byråkratiske hindringer, er mer enn halvert – fra 81 prosent til 37 prosent. Mens én av fire i 2007 mente det var kommunikasjonsproblemer mellom russisk og norsk partner, var det nå bare seks prosent som hadde erfart dette.
Også engasjementet blant prosjektdeltagerne har økt. Nå er det knapt noen som svarer at de har erfart manglende engasjement hos de norske deltakerne, mens bare fem prosent mener å ha erfart noe lignende blant de russiske. I 2007 svarte 12 prosent at de hadde erfart svakt engasjement blant de norske og 18 prosent blant de russiske deltakerne.
Samarbeidet har ført til utveksling av kompetanse i nye måter å behandle pasienter på, og hvordan nå pasienter i spredtbygde strøk
Bygget over tid
Hvordan har det vært mulig at dette prosjektsamarbeidet har gjort framskritt under de omstendighetene som har rådet i de femten årene mellom de to evalueringene?
Én faktor er tid. Mange av deltakerne har vært med på prosjekter finansiert under programmet i mange år. Erfaring og gjensidig tillit er bygget opp over tid. Mye av dette kan det ta lang tid å bygge opp igjen dersom programmet blir fryst over lang tid. Om det gir mening å starte opp igjen, avhenger imidlertid av utviklingen på russisk side.
[ Ukrainsk prest holdt messe for ukrainske flyktninger – i Oslo ]
Rent faglig, ikke politisk
Særlig blant de norske prosjektpartnerne ble det framhevet at samarbeidet hadde vært rent faglig og helt apolitisk og at de var motiverte for videre samarbeid hvis det igjen blir mulig. At programmet har gitt rom for prosjekter der deltakerne virkelig brenner for det faglige innholdet, og som også andre ser verdien av, er nok også en faktor bak suksessen.
Videre har det spilt en rolle at prosjektene har vært gjennomført i nært samarbeid med lokale og regionale helsemyndigheter. Dermed har prosjektlederne fått en viss kjennskap til hva som er mulig, politisk og økonomisk, å få til i den konkrete konteksten man opererer innenfor.
Da er det lettere å få til at nye tilnærmingsmåter og metoder blir omformet til faktiske rutiner. På den annen side er det nettopp myndighet-til-myndighetsamarbeid mellom de to landene utover det helt nødvendige, som er uønsket etter invasjonen av Ukraina.
[ Dette er den svenske toppolitikeren som nekter å samarbeide med Jimmie Åkesson ]
Gode skussmål
Helseprogrammet har vært forvaltet av Helse- og Omsorgsdepartementet og finansiert av Utenriksdepartementet. Måten programmet har blitt administrert på, får svært gode skussmål av prosjektdeltakerne. De har nytt godt av strukturert programledelse kombinert med stor grad av forståelse for at prosjekter kan behøve å justeres underveis. Denne kombinasjonen har vist seg nyttig for de som har gitt av sin tid og engasjement for å begi seg ut i et til tider litt trøblete terreng.
Det er bygget opp betydelig kompetanse i deler av norsk helse- og velferdssektor i å samarbeide med russere – og vice versa. Det er å håpe at dette kan komme til anvendelse igjen snart. Men da må Putin ut av Ukraina.