Nå har vi en bønn til alle dere der ute, både nære og fjerne relasjoner: Kan vi la lærere få være eksperter på eget yrke, til tross for at alle en gang har vært elev eller har/hatt barn i skolen?
Kan vi som står i klasserommet hver dag få mest uttalerett om hvordan norsk skole, vår arbeidsplass, fungerer? Kan vi huske at de sårbare barna fortsatt eksisterer, selv etter at streiken er over? Ansvaret for disse er ikke vårt alene, tvert i mot. Kan dere interessere dere mer for jobben vi gjør, framfor ferien og avspaseringene vi har og faktisk fortjener?
Fasit over eget yrke
Når jeg møter folk fra andre arbeidsgrupper, stiller jeg nysgjerrige spørsmål med et ønske om å lære noe om et annet menneske eller et annet perspektiv. Jeg spekulerer ikke på om overtidsjobbinga deres eller frynsegodene deres er riktige. Jeg unner alle folk ferie og pustepauser. Videre lar jeg dem være fasiten over sitt yrke. I tillegg ønsker jeg å se verdien i alle typer jobber, for vi er alle avhengig av hverandre. Og jeg støtter leger, sykepleiere, renholdsarbeidere, piloter og så videre i streik, til tross for at streik alltid er kjipt for tredjeparten. Poenget er at de kjenner sin arbeidssituasjon best og det er fordeler og ulemper ved alle yrker.
[ Beretningen om en varslet krise ]
Nestekjærlighetsprinsippet om å gjøre mot andre slik du ønsker andre skal gjøre mot deg, blir ofte ikke gjengjeldt her. Jeg opplever et stadig mas om «ufortjente» ferier, bastante meninger om hvordan skolen er og burde være, og jeg får få spørsmål om det vi reelt holder på med og ender mer som en tilhører enn en ekspert på mitt eget yrke. Vårt yrke må til stadighet forsvares. Å ha andre som eksperter på våre vegne undergraver vår integritet som lærere. Dette ble ekstra slitsomt da streiken endte som den gjorde og heller ikke KS gir oss anerkjennelse eller forståelse.
Det er provoserende å måtte forsvare det éne «frynsegodet» vi har.
Behov for anerkjennelse
Ok, vi fikk ikke bedre lønn, som absolutt kunne vært med på gi læreryrket et nødvendig statushopp, da vi sliter med å holde på nyutdannede, få nok lærere til å søke og det finnes 40 000 lærere med en annen jobb enn å være lærer. Ufaglærte 20-åringer blir ofte satt inn i det komplekse klasserommet, fordi det er lærermangel og de er billigere i drift når kommunene igjen skal spare penger på en bedre skole. Kan vi i det minste få en anerkjennelse av den viktige jobben vi gjør for ungene deres og framtidas Norge? Anerkjennelse for den kompleksiteten som ligger i jobben vår, som dere faktisk ikke aner omfanget av. Anerkjennelse for den utdanninga vi faktisk har. Anerkjennelse for den tida vi legger ned i ansvarsoppgaver som egentlig ikke er våre. Anerkjennelse for og spørsmål om jobben vi faktisk gjør, ikke urettmessige ytringer om ferien vi har.
Det er provoserende å måtte forsvare det éne «frynsegodet» vi har. Andre yrkesgrupper kan ta ut avspasering på en mer fleksibel måte, men vi må la skoleruta avgjøre når den skal tas ut. Denne rettmessige avspaseringen gir oss absolutt en fordel, for den gir oss sammenhengende sommertid og tid med ungene våre, og den skjønner vi at dere ønsker.
Nødvendig ladestasjon
Derfor minner vi om at det er fullt mulig å anskaffe seg dette godet, for det er tross alt lærermangel i Norge. Vit bare at det ikke er en 8-16-jobb. På godt og vondt.
Når arbeidsdagen er over og elevoppfølging, undervisning, gruppemøter er gjennomført, venter en ny deadline dagen etter med planlegging, tilrettelegging og vurdering for læring og dokumentasjonskrav. Det venter e-poster fra foreldre og chattemeldinger fra elever. Tekster og prøver skal vurderes med gode framovermeldinger, og nye planer skal legges. Et tankekors er at ungdom som sliter og ønsker å avslutte livet, sjelden gjør det i skoletida. Derfor jobber vi ettermiddager, kvelder og helger. Vi bruker mye av høst- og vinterferie til å komme ajour med vurderingsarbeidet eller planlegge utviklingssamtaler. Vi prøver kanskje å ta det rolig i jula, men ikke alle klarer det i og med terminoppgjøret venter rett etter nyttårsrakettene har vært i lufta.
Vi tar med oss jobben hjem på godt og vondt. Dette klager jeg ikke på, for denne intervalljobbinga ligger tydelig kommunisert i arbeidsavtalen vår med 43,25 timers uker framfor 37,5, men det er derfor lærerne avspaserer med god grunn. Husk at dette er en nødvendig ladestasjon for at vi står i denne jobben.
For å oppsummere essensen i vår bønn: Vær så snill å behandle oss med respekt og forståelse.
En bønn
For å oppsummere essensen i vår bønn: Vær så snill å behandle oss med respekt og forståelse. Denne er også ment til KS, som har tjent millioner de siste ukene av å ikke la seg rikke, da det er forbundene som har stått for lønna til de som har streiket. Den er også stilet til politikerne, som går til valg på en bedre skole hver gang, men som nedprioriterer oss i etterkant.
Nå skal vi ikke gå i samme fella som i klasserommet, og fokusere bare på de som er fraværende. Vi benytter anledningen til å takke alle dere som allerede er rause med respekt, forståelse og anerkjennelse mot lærerne.
[ Lærerne sinte og skuffet etter tvungen lønnsnemnd ]
Hilsen ei som virkelig liker variasjonen, intervallene, det eksistensielle, det sårbare, gærenskapen, kunnskapen, ferdighetene, kreativiteten, menneskene, historiene, ungdomslivet, livet og døden, vennskapene, forskjellighetene, utviklingen sosialt, faglig og menneskelig, og nåtidas dynamiske skole.
For skolen er ikke det den en gang var, men er i stadig utvikling og vi må henge med så godt vi kan. Neste gang du møter på en lærer, spør oss heller om det viktige i jobben vår.