I fjor ble det markert at det har gått 500 år siden riksdagen i Worms. Her, stilt overfor keiser, kirke og folk, argumenterer Martin Luther med at hans samvittighet er «fange i Guds ord», og nekter å trekke tilbake hva han har sagt og skrevet. Mennesker i middelalder fryktet skjærsild og evig fortapelse. Luthers svar var nå at frelse ikke handler om gode gjerninger eller kjøpt avlat. Frelse handler kun om Guds nåde, slik det står i Bibelen.
Luthers ord gjør inntrykk bredt i folket, som kunstneren Albrecht Dürer skriver i sin dagbok, har Luther hjulpet ham «ut av så stor angst». Når Luther i Worms sier at hans samvittighet er «fange i Guds ord», så er det fange av Kristus han mener, og ikke Bibelen som tekst. Kristus er Bibelens innhold.
Året etter sitter Luther på Wartburg. Her oversetter han Det nye testamentet til tysk, og gjør det på en måte som i Tyskland vekselsvis omtales som å forme det tyske språk og å forme Tyskland som nasjon. Oversettelsen kalles Septembertestamentet, etter utgivelsesdatoen 21. september 1522, da den trykte utgaven forelå fra Lucas Cranachs verksted i Wittenberg. Tyske utgaver av hele eller deler av Bibelen var likevel ikke noe nytt, eksperter fremhever hele 18 ulike versjoner før Luther.
Septembertestamentet
Septembertestamentet ble til på 73 dager, fra 18. desember 1521 og til 1. mars 1522. Grunnlaget for oversettelsen er primært Erasmus av Rotterdams vitenskapelige greske utgave, som var på 680 sider. I snitt oversatte altså Luther ni og en halv side tekst om dagen. Månedene etter utgivelsen ble teksten trykket i 3.000 eksemplar, et sensasjonelt høyt tall.
Frem til Luthers død i 1546 arbeider han og Philip Melanchthon på stadig nye revisjoner, samlet utgis i 20 opplag. Ved Luthers død i 1546 er hundre tusen eksemplar av hans bibeloversettelser i omløp.
Luther ville bort fra en direkte oversettelse, hvor tekst på gresk og latin tidligere var oversatt mer ordrett og i sin opprinnelige og mer fremmede setningsstruktur og -form. Han ønsket heller å bruke det tyske språket, og formulere tekstene på et språk som en alminnelig tysker kunne ha brukt
I Septembertestamentet har Luther utstyrt de ulike bibeltekstene med kritiske fortaler som gir tolkningshjelp for lesningen av tekstene. Luther forstår tekstene som muntlig tiltale. Han sier ting som at «evangeliet er ikke og kan ikke være noe annet enn en preken om Kristus…» og at å kjenne evangeliet, «det gjør du først når den stemme kommer som sier at Kristus er din med liv, lære, gjerninger, død, oppstandelse og alt hva han er, har, gjør og kan.». Videre: «Rettferdighet er intet annet enn denne tro, og den heter Guds rettferdighet eller den rettferdighet som er gyldig for Gud, fordi den er Guds gave».
[ Biografien om Reichelt er krevende og fascinerende lesning ]
Guds ord er levende for Luther, fordi det er Kristus selv som er Ordet, som taler gjennom bokstavene og skaper tro. Slik er Guds ord også et skaperord, som Grundtvig senere treffende kaller ordet som «skaper hva det nevner». Denne forståelse av Bibelens innhold har også følger for hvordan Bibelen skal oversettes. Luther ville bort fra en direkte oversettelse, hvor tekst på gresk og latin tidligere var oversatt mer ordrett og i sin opprinnelige og mer fremmede setningsstruktur og -form. Han ønsket heller å bruke det tyske språket, og formulere tekstene på et språk som en alminnelig tysker kunne ha brukt. Luther skriver i et brev fra 1530: «…man må ikke spørre bokstavene i det latinske språk hvordan man skal snakke tysk…, man må spørre husmoren i hjemmet, barna i gaten, den alminnelige mann på torget, se på munnen hvordan de snakker og oversette etter det. Da første forstår de det og merker at man taler tysk med dem.» Tanken var at Bibelen skulle leses høyt i kirkene og i hjemmet.
Når Luther gjennomgår NT-tekstene, holder han noen tekster for bedre enn andre, nemlig Johannesevangeliet, Paulusbrevene, særlig Romerbrevet, og Peters første brev
Bøkene som utgjør «den rette kjerne»
Når Luther gjennomgår NT-tekstene, holder han noen tekster for bedre enn andre, nemlig Johannesevangeliet, Paulusbrevene, særlig Romerbrevet, og Peters første brev. Her finner han hva han kaller «den rette kjerne og merkestein blant alle bøkene», hvor det mesterlig tydeliggjøres hvordan «troen på Kristus overvinner synden, døden, helvete og gir liv, rettferdighet og salighet, hvilket er evangeliets sanne vesen.»
Med Septembertestamentet skjer en endring i spørsmålet om autoritet i kirken og teologien. Fra prest og pave forskyves makt og autoritet til «Skriften»
Med eldre fortolkningstradisjoner gir Luther Hebreerbrevet, Jakobs og Judas’ brev samt Johannes Åpenbaring en annen og lavere status. Jakobs brev anser han ikke for noe apostelskrift, «det er et ordentlig stråbrev» sier han, for: «det som ikke lærer Kristus, det er ikke apostolisk, om det så er Peter eller Paulus som lærer det. Det som lærer Kristus, det er derimot apostolisk, om det så var Judas, Hannas, Pilatus og Herodes som gjorde det.» Dette er bøker hvor han lar enhver «gjøre som han vil».
Virkningshistorie
Med Septembertestamentet skjer en endring i spørsmålet om autoritet i kirken og teologien. Fra prest og pave forskyves makt og autoritet til «Skriften». Luthers radikale betoning av skriftens innhold, altså Kristus, erstattes imidlertid snart av en oppfatning av skriften som overlevert tekst. Snart forsvinner Luthers kritiske fortaler fra bibelutgavene og ut av den kirkelige hukommelsen. – Det er først en ung Inge Lønning, som i 1967 fra Tübingen i Tyskland, gjør fortalene tilgjengelig for en bred allmennhet i Norge med boken Levende Luther utgitt på Gyldendal forlag.