Jeg følger debatten i Vårt Land om revisjonen av Bibelen og utgava som skal komme i desember.
Jeg kan ikke gresk og er ikke forsker. Jeg er ganske enkelt glad i Bibelen. Den har fulgt meg som en venn og livshjelper. Den er ei bok og noe større enn ei bok. Siden ungdomsåra har jeg lest Det nye testamentet på norsk, engelsk, tysk og fransk. I bokhylla har jeg også ei russisk utgave, som jeg riktignok ikke kan lese.
En slektning som har seilt utenriks hele sitt yrkesaktive liv har ei samling av Bibler på språka fra alle landa han har vært innom. De fyller ei hylle i bokhylla. For foreldra mine var Bibelen en skatt de søkte til i store og små hendelser i livet. I mange familier er gamle Bibler et arvestykke. Den har gjerne vært ei bryllupsgave. Ikke sjelden er viktige begivenheter i familien skrevet ned inne i permen. Fortsatt gir vi Bibelen til konfirmantene våre. Bibelen er ei bok for menigheten og for den enkelte, for liturgi og lønnkammer. Tekstene memoreres og bildene lever i menneskene.
Hvem er revisjonen for?
Professor i filosofi, Torstein Tollefsen sier i Vårt Land 3. november at oversettelsen må ha legitimitet. Biskop Erik Varden snakker om Bibelen som liturgisk tekst og forankring i folks trosliv. Han spør også hvem revisjonen skal være til for. Jeg lurer på det samme.
I den reviderte utgava skal ordet «slave» erstatte ordet «tjener» i flere kjente Bibelvers. Det fikk meg til å tenke på noe som definerer kristne menigheter: Sangen. Sangen har fulgt kirka fra begynnelsen. Ei kristen menighet som ikke synger er bortimot utenkelig.
Sangene har innhold om alt som angår menneskelivet og forholdet til Gud. Troende mennesker synger sitt svar på et budskap og vi synger på talløse språk. Har noen hørt om kristne som synger at de er Guds eller Jesu slaver? Verden over synges «What a friend we have in Jesus», slavene på bomullsplantasjene sang «Oh, freedom, oh freedom, oh freedom over me» og her hjemme synger vi «Eg har ei teneste stor for Gud frå dag til dag i det stille».
Handler om overlevering
Jeg undres, er valget av ordet slave spesielt for den norske utgava eller er dette noe det er konsensus om i De forente bibelselskaper? Er vi tjenere i den franske og tyske utgava, og slaver i den norske? Bibelen leses av millioner av mennesker. Det nye testamentet er oversatt til 1223 språk og hele Bibelen 470 språk, ifølge Store norske leksikon. Legitimitet og troverdighet handler om mer enn et ords mange ulike nyanser og betydninger. Det handler også om overlevering.
Jeg undres, er valget av ordet slave spesielt for den norske utgava eller er dette noe det er konsensus om i De forente bibelselskaper? Er vi tjenere i den franske og tyske utgava, og slaver i den norske?
Er det egentlig mulig å se dem for seg, alle disse menneskene fra pinsedag til i dag? Spedbarn og gamle, utmagrede og velfødde, slaver og slaveeiere, utslitte og spreke, konservative og liberale, lærde og uvitende, trofaste og svikefulle, trygge og traumatiserte. Utrolig nok er det fra disse vi har overleveringen, fra sporene de etterlot seg. Det er lignelsen om sennepsfrøet som vokste til et tre.
Fra 200-300 tallet har vi denne bønna: «De fattiges Gud, de minstes hjelper [...] Du har gjort meg fri til å tjene deg og synge din pris.» Bibelselskapet har ei formidabel pedagogisk oppgave foran seg hvis de erstatter ordet tjener med slave i sentrale bibeltekster. Den oppgava trenger ingen misunne dem. Skrivebordsskuffa er et smart sted når man bør tenke seg om.
[ Fortapelsen ut av bibelvers: – Ikke helt heldig, mener gresklektor ]