Spørsmålet om homofilt samliv har vært et kontroversielt tema i norsk kirkeliv i flere tiår. Høsten har vist at det fortsatt er energi i debatten. En viktig grunn til det, er at dette ikke lenger bare er en debatt i rammen av Den norske kirke, men har beveget seg til å omfatte hele det økumeniske landskapet.
Dette er på ingen måte en utvikling som er særegen for Norge. Mens aksept av homofilt samliv lenge var noe man først og fremst fant innenfor mer «liberale» kirkesamfunn, er det nå en økende bevegelse også innenfor evangelikale og mer teologisk konservative kretser i retning av å akseptere trofast homofilt samliv som etisk og kristelig akseptabelt. Nylig har for eksempel den anglikanske biskopen og evangelikale teologen Stephen Croft (i Norge kjent for sitt arbeid med «Fresh expressions»-bevegelsen) tatt til orde for at Church of England må akseptere trofaste samliv mellom mennesker av samme kjønn og også velsigne slike forhold liturgisk. Dette mener han man kan gjøre uten å gå på akkord med Bibelens autoritet som etisk norm (Together in Love and Faith, Oxford 2022).
Oppleves truende
Mens mange vil ønske en slik utvikling velkommen, vil andre oppleve den som truende. En måte å møte denne trusselen på, synes å være å stemple de som avviker fra den tradisjonelle holdningen som liberale teologer, som ikke lenger tar Bibelen på alvor. Det foreløpige høydepunkt (eventuelt bunnpunkt) i en slik argumentasjonsstrategi finnes vel i avisen Dagen, som på lederplass 15. november karakteriserte Terje Hegertun som «en farligere liberalteolog enn de fleste andre». Lignende stemplende eller ensidige karakteristikker finner vi også i andre innlegg.
Det forundrer meg egentlig at mine kritikere i så liten grad går inn på de konsekvenser som den tradisjonelle avvisningen av likekjønnet samliv har hatt og fortsatt har
Njål Skrunes tolker i VL 6. desember min og Hegertuns tilnærming som uttrykk for en «snever konsekvensetisk vurdering». Slik Hegertun påpeker, er en slik karakteristikk lite dekkende. Jeg forutsetter naturligvis at kristen etikk også handler om plikter, verdier og sinnelag. Mitt poeng har vært å peke på at vi ikke kan anvende bibelske bud uten også å ta hensyn til hvilke konsekvenser anvendelsen har i praksis. Like ekstremt som en forståelse av kristen etikk som ren konsekvensetikk er etter min mening en etikk som avviser at konsekvenser og erfaring skal ha noen betydning for etikken.
Det forundrer meg egentlig at mine kritikere i så liten grad går inn på de konsekvenser som den tradisjonelle avvisningen av likekjønnet samliv har hatt og fortsatt har. De registrerer konsekvensene, men synes egentlig ikke å tillegge dem noen etisk betydning. Det er dette jeg har karakterisert som å «gjemme seg bak Bibelen»: At man selv ikke tar etisk og moralsk ansvar for konsekvensene av sin bibeltolkning.
Seksualisering av likekjønnet samliv
Til tross for at Skrunes kritiserer en konsekvensetisk tenkning, bruker han likevel mesteparten av sitt innlegg på å påpeke det han mener er konsekvenser av å anerkjenne likekjønnet samliv. Men de fleste fenomener han påpeker, er slik jeg kan se ikke knyttet spesielt til likekjønnet samliv, men gjelder i like stor grad heterofile forhold. De fleste som får barn ved kunstig befruktning eller surrogati, er heterofile. Forbindelsen mellom sex og forplantning blir brutt hver gang heterofile par bruker kunstig prevensjon. Tendensen til et løsaktig seksualliv preger i like stor grad heterofile som homofile. Poenget med å anerkjenne trofaste likekjønnede forhold er nettopp det motsatte av det Skrunes hevder, nemlig å legge de samme etiske standarder til grunn både for homofile og heterofile.
Skrunes gjør seg her skyldig i en tendens jeg ofte finner hos talsmenn for det tradisjonelle synet, nemlig en utpreget seksualisering av likekjønnet samliv. Men et samliv mellom to mennesker er så mye mer enn det. Det handler om nærhet, kjærlighet og trofast fellesskap med et annet menneske. Det er dette et påbud om livslangt sølibat for homofile stenger veien for.
Heterofilt grunnmønster er ikke truet
Både Skrunes og Sofie Braut (5. desember) er bekymret for at et ja til likekjønnet samliv skal true en bibelsk forståelse av forholdet mellom mann og kvinne som grunnlag for ekteskap og samfunnsliv. Jeg kan for min del ikke se at et heterofilt grunnmønster skulle være truet av at det også etableres andre mønstre. Her kan vi ikke definere oss bort fra at det faktisk finnes mennesker som bryter med den heteroseksuelle normen – ikke fordi de har valgt det, men fordi det er en ufrakommelig del av deres personlige identitet. Å tvinge disse inn i en heterofil norm eller pålegge dem livslangt sølibat, fører ikke til noe godt.
Braut reagerer særlig på min forståelse av syndsbegrepet. Hun har rett i at synd har flere dimensjoner enn det mellommenneskelige, ikke minst når det gjelder gudsforholdet. I sin rot er synd manglende tillit til Gud. Men temaet her er nettopp syndige handlinger i mellommenneskelige relasjoner. Jeg kan for min del ikke komme på andre forhold som kristen etikk regner som synd der henvisningen til bibelordet står alene, uten at det også er mulig å gi fornuftige og erfaringsbaserte grunner for en slik oppfatning. Brauts eksempel om det syndige begjæret synes jeg er lite vellykket – det er ikke vanskelig å innse at det syndige begjæret fører til syndige handlinger dersom det ikke blir holdt i tømme (Jakob 1,14–15).
I mange andre spørsmål der Bibelen tilsynelatende taler minst like klart, har man greid å finne løsninger som er mulig å leve med, også i mer konservative miljøer
Gjelder «noen andre»
I mange andre spørsmål der Bibelen tilsynelatende taler minst like klart, har man greid å finne løsninger som er mulig å leve med, også i mer konservative miljøer. Det gjelder for eksempel Jesu forbud mot gjengifte. At det har blitt slik, har muligens sammenheng med at dette gjelder den heterofile majoritet. Da er det enklere å kjøre en hard linje i et spørsmål som gjelder en mindre gruppe. Da står man imidlertid i fare for å legge byrder på noen som man selv ikke trenger å bære, noe Jesus advarer mot (Matt 23,4).
Fordi spørsmålet gjelder «noen andre», er det også fristende å behandle det som et teoretisk spørsmål om bibelsyn, løsrevet fra de mennesker det faktisk gjelder. Men spørsmålet om likekjønnet samliv gjelder ikke «noen andre», men kristne søsken som ønsker å finne sin naturlige plass i kirke og menighetsliv uten samtidig å måtte undertrykke en viktig side ved sin identitet.
[ Skal kirken kunne velge bort søkere som lever i homofile forhold? Nå skal saken på høring ]