«Norge er ikke et strukturelt rasistisk land» skriver Almir Martin, styremedlem av Senterpartiet på Grünerløkka i Oslo. I sitt innlegg i Vårt Land skiller han mellom beskrivelser av Norge som et sted der rasisme finner sted, og Norge som et strukturelt rasistisk land. Det siste ser han som en skadelig overdrivelse som gjør integreringsarbeid vanskeligere.
Etter drapet på George Floyd i USA i 2020 vokste bevegelsen Black Lives Matter (BLM) raskt, og fikk også gjenklang i Norge. Nye (og ikke så nye, men nye for mange velmenende hvite som meg) stemmer fra rasialiserte og minoriserte grupper fortalte om sine erfaringer med rasisme. Samtidig ble mange kjent med et nytt språk om rasisme. Her var det tydelig at jeg hadde sovet i timen og blitt middelaldrende mann før jeg våknet. Derfor var Martins tanker gjenkjennelige.
Gjenkjennelsen gjør at mine levde erfaringer kanskje også er nyttig, i en tekst rettet til alle som ikke vil være rasister, men som ikke er fortrolig med «den nye antirasismen». Jeg tenker at strukturell rasisme ikke trenger å bli forstått som noe handlingslammende, diffust og altomsluttende. Tvert imot er strukturer noe som kan endres ved hjelp av politikk. Det er faktisk vel så håndgripelig som holdninger og verdier.
Ifølge Martin, så er rasisme noe som noen enkeltmennesker har i seg, en overbevisning som av og til kommer til uttrykk i handlinger. Men de fleste i Norge har jo ikke slike verdier. Derfor er det urettferdig og feilaktig, ifølge Martin, å si at Norge er strukturelt rasistisk.
At det finnes høytstående politikere med minoritetsbakgrunn motbeviser ikke at det finnes rasistiske strukturer, men viser at strukturer kan trosses, kjempes mot og svekkes
Han skriver som om «strukturell rasisme» betyr det samme som «veldig mye rasisme». Men det er å bomme litt på spikeren. Det er ikke noen selvmotsigelse at rasisme kan være strukturelt, og at antirasisme samtidig er godt utbredt i Norge, også blant de av oss som er hvite. Tvert i mot, antirasisme vokser ofte frem i kamp og motstand mot rasisme.
Det er heller ikke slik at dersom noe er strukturelt er det uovervinnelig. At det finnes høytstående politikere med minoritetsbakgrunn motbeviser ikke at det finnes rasistiske strukturer, men viser at strukturer kan trosses, kjempes mot og svekkes. Over tid kan de erstattes av nye, bedre strukturer.
Vi har alle fordommer. De bør overprøves, ikke fortrenges
Det første poenget er på individnivå. Martin skriver som om rasisme er en personlig egenskap hos veldig slemme individer. Slik tror jeg mange forstår rasisme. En konsekvens av dette, er at det fremstår veldig vanskelig for oss å godta at vi har følelsesmessige impulser, og automatiserte tankeskjema, som er preget av ideer om rase. Rasistiske fordommer, for å si det enkelt.
En konkretisering av «strukturell rasisme» er at rasistiske fordommer er ekstremt utbredt. De er så utbredt at vi i praksis kan anta at folk som tror de er fordomsfrie, tar feil. Det betyr ikke at vi har dårlige verdier. Det betyr at vi er preget av innlærte følelses- og tankemønster som er i strid med våre verdier. For å handle antirasistisk er rådet å gjenkjenne og overprøve disse impulsene. Hvis du aldri registrer dem, så er ikke det noe å feire, men et faresignal. Det er dette som skjer når folk sier ting som «jeg har ikke rasistisk bein i kroppen» når de blir konfrontert med sine rasistiske ytringer eller handlinger.
Det gjør vondt å akseptere at våre følelser og automatiske tankemønster går mot våre egne verdier. Såpass vondt at mange velger å se bort fra det. Det passer også godt med idealet om fargeblindhet som ofte blir misforstått. Hvis målet er at hudfarge og andre aspekter av oss som blir rasialisert ikke skal ha noe å si for våre livssjanser (som vel er poenget med idealet om fargeblindhet), så kan vi ikke bli rasismeblinde. Hverken når kommer til oss selv, eller når vi ser rasisme rundt oss.
Det gjør vondt å akseptere at våre følelser og automatiske tankemønster går mot våre egne verdier. Såpass vondt at mange velger å se bort fra det
De gode nyhetene med denne innfallsvinkelen, er at dette er noe vi kan ta tak i og trene oss på. Vi vil aldri klare å komme til null, men hver gang vi fanger og overprøver en rasistisk impuls, så blir vi bedre til det. Det gjør en forskjell! Antirasisme burde ikke være en renhetskonkurranse, men en kontinuerlig kamp for å gjøre verden litt bedre.
Handlingsalternativer er bedre enn holdningskampanjer
Det andre poenget er på et politisk nivå. Dette betyr at det mest effektive antirasistiske arbeidet ikke handler om å endre folks verdier. Vel så viktig er det å få på plass lovgivning og ordninger som sikrer antirasistisk fremgang. Tiltak mot diskriminering ved tilsettinger i arbeidslivet er viktig. At slik diskriminering skjer, er godt forskningsbelagt.
Leiemarkedet er en annen arena, og det er også utelivsbransjen. Kvitteringsordning ved politiets stopp og sjekk er en ordning som nå prøves ut, og det er et slikt antirasistisk tiltak som retter seg mot etablerte vaner og handlingsmønstre og ikke enkeltpersoners holdninger. De kan endres gjennom politikk. Bedre kunnskap om rasisme og antirasisme i skolen kan også gjøre at flere er i stand til å omsette sine ikke-rasistiske verdier til antirasistisk handling.
Hver gang noen sier noe slikt som «men det er ikke rasisme, det er jo helt naturlig», så ringer det en strukturbjelle hos meg. Da går det an å gjøre noe med det!
Dette er politikk som retter seg mot mekanismer som viderefører privilegier og utenforskap, også om ingen enkeltpersoner har rasistiske motiver. Disse er nettopp strukturelle, og vevet inn i hvordan vi som samfunn gjør ting. Hver gang noen sier noe slikt som «men det er ikke rasisme, det er jo helt naturlig», så ringer det en strukturbjelle hos meg. Da går det an å gjøre noe med det!
Det er mye å lære av antirasismen som har fått et oppsving de siste årene etter BLM. Strukturell rasisme kan ofte oppfattes som noe uhåndgripelig og overveldende. Slik trenger det ikke å være. Det er et paraplybegrep som dekker over en rekke mekanismer som vanlige, hvite folk som gjerne vil være antirasister (som meg), ikke ser så lett hvis vi ikke blir gjort oppmerksomme på dem. Å forstå dem kan gjøre oss bedre i stand til å oversette våre verdier til antirasistisk handling. Det gjør oss både mer lik den versjonen av oss selv vi vil være, og kan gjøre livet litt bedre for folk rundt oss. Det er jo noe.