Shabana Rehman er død. Hun var et forbilde for mange. Også for meg. Hun etterlater seg mange småsøstre: Unge jenter som lever i vanvittige spagater mellom det å være mørk i huden og ha en annen religion og kultur enn den hvite norske. Disse unge jentene som står på skuldrene til Shabana. Hele høsten har jeg måtte bruke hennes arbeid for å vise at det er mulig.
Møtes igjen
I løpet av et kort år har min datters venninne måtte iføre seg hijab. Mensens ankomst har den konsekvensen. Hun liker den ikke, tror ikke på Gud og sier at hun vil slutte med den når hun er 18 år og kan bestemme selv. Den unge jenta vet neppe helt hva det betyr å bli tilvent og sosialisert til bestemte handlinger.
Jeg hadde ikke sett den hijabkledde på lenge. Hun som før gikk inn og ut av vårt hjem, som en ekstra datter. Endelig kom hun til oss. Jeg klemte henne godt. Hun luktet like godt som hun alltid har gjort. Og hun var fremdeles flat som en planke.
«Mamma, ikke mos henne», sier min 12-åring.
Så slår det meg, kan jeg klemme henne? Er det «lov»? Jeg har alltid kunnet gjøre det før. Den hijabkledde har også klemt meg. Men det var før hun fikk mensen, og måtte ta på seg hijab.
Helt forandret
Hun gikk ikke bare med hodeplagg. Hele stilen er forandret. Beige voksen damekåpe som går midt på lårene. Under der igjen har hun en stor skjorte med et tynt belte løst festet i livet. Hun går nesten i ett fra hodet og ned til anklene.
Jeg forsøkte å ikke stirre. Den hijab-kledde møtte blikket mitt. Ingen av oss vet hva vi skal si. Alt det ungdomsaktige er borte.
Jeg sier at det er godt å se henne, og at hun ser godt ut. Jeg hører hulheten i min egen løgn. Hun ser overhodet ikke godt ut. Hun har fargeløse, uformelige klær. Hun er blek og påtagelig stille. Utseende og adferd er voldsomt forandret på bare noen få måneder.
Våte klær
Vinterværet fornekter seg ikke, og hijaben er klissvåt. Jeg sier hun kan ta den av og tørke den over peisen. Det går fort. Det er ingen fremmede her, bare oss i familien. Det må jo være greit?
Men hun vil ikke ta av hijaben, sier det går bra. Så skjønner jeg at det er fordi min mann er i huset. Han som hun har kjent hele livet. Jeg kjenner et stikk av sinne. Foreldrenes praktisering av sin religion gjør at datteren må sitte med noe vått på hodet.
I alle år har jeg mast om at det våte skal av med en gang og tørkes. Jeg minner henne om to småjenter på fem–seks år som vrengte av seg søkk våte akeklær og la utover varmekablene på badegulvet.
Da var vi jo barn, svarer hun og flirer. Jeg blir satt ut, og så hører jeg min egen stemme: «Og nå da, hva er du nå?» Jeg kunne ha bitt av meg tungen. Hun skal ikke lide for foreldrenes avgjørelser. Hun er fremdeles bare 12 år.
Forreldrenes praktisering av sin religion gjør at datteren må sitte med noe vått på hodet
Jeg vil ikke ødelegge gleden over å se den hijabkledde igjen med snakk om mangelen på religiøs reformasjon, hvor i geografien vi er, praktisk tilpassing, likestilling og hvilket århundre vi lever i.
Jeg sier ingenting. Bare lar det passere. Er dette min resignasjon?
Hun begynner å begrunne hvorfor hun har hijaben på. Jeg avbryter henne. Ungen skal slippe å forklare seg for meg.
«Hore» uten hijab
Til å begynne med hadde hun tatt av seg hijaben når hun var utenfor foreldrenes synsvidde. Hun gikk en liten omvei til skolen. Gjennom et skogholt. Der ingen kunne se omkledningen. Men så hadde noen av guttene fra trinnene over kalt henne «hore». Og sagt at de ville sladre til hennes far om at hun ikke brukte hijab. Hun kjenner ikke disse guttene, men vet hvem de er. De har samme etnisitet som henne.
Jeg tror først ikke det jeg hører. Jeg må spørre kontrollspørsmål. Flere ganger. Jeg kjenner raseriet koke.
Her prøver en barneskolejente å skape seg en hverdag som hun kanskje kunne leve med, så skal tenåringsgutter blande seg og true henne! De er ikke engang gamle nok til å øvelseskjøre! Disse guttene bruker religiøs makt overfor jenta. Hvem i all verden tror de at de er?
Det går opp for meg for en vanvittig spagat hun lever i. Et barn på 12 år.
Det Shabana Rehman sloss for og vant, må fortsatt hennes småsøstre kjempe mot
Plaget i klassen
Min datter forteller at den hijabkledde ble plaget på skolen. Når venninnen sto i kø for å gå inn i klasserommet, nappet noen gutter i hijaben. Litt «usynlig». Så de ikke ble sett. Den hijabkledde turte ikke si noe til læreren, da mente hun det bare ville bli verre. Varslere opplever jo det. Hun vil ikke ha noe bråk. Hun går derfor sist inn i klasserommet.
Hun skyves bakover. Bakerst. Hun har blitt sisterangs. Slik var det ikke før.
En jente på 12 år får mensen. Slik jenter får. Den kan ikke velges bort. Da må hun iføres et hodeplagg hun ikke vil ha. Hijaben gjør at hun plages av noen gutter i klassen. I tillegg blir hun sjikanert og truet ute i det fri av eldre gutter med samme etniske bakgrunn.
Det er en vanvittig tankerekke. Det Shabana Rehman sloss mot og overvant, må fortsatt hennes småsøstre kjempe mot. Over hele landet.
Skribenten ønsker å være anonym. Vårt Land kjenner hennes identitet.