Tusen takk til Sumaya Jirde Ali som orket, nok en gang, å sette foten ned og si stopp! Det koster. Et stopp som ikke bare gjelder Atle Antonsen, men hele vårt samfunn. Hver gang noen tør å si stopp, er vi et lite skritt nærmere det samfunnet de fleste av oss ønsker å leve i.
Denne saken har fått stor omtale, kanskje mest fordi den involverer to av våre mest kjente norske offentlige profiler. Men episoden på Bar Boca i Oslo er ikke unik, dette skjer hver dag på arbeidsplasser, i skolegårder, på puber, overalt hvor vi oppholder oss. Hver dag blir mange definert som annerledes og de treffes av små og store stikk om at de ikke er en del av fellesskapet. Til slutt kommer det til et punkt hvor det blir for mye. Når du da blir skjelt ut på offentlig sted, kun fordi du står der som deg selv, er det ikke innenfor grensen av hva man skal tåle, bite i seg og akseptere av sjikane.
Selv om det aldri skulle skjedd er det bra at Atle Antonsen tross alt har skjønt at han har tråkket over en grense for hva vi som samfunn ønsker å bli assosiert med. Nå har også riksadvokaten henlagt saken mot Atle Antonsen og med det sagt at hendelsen på baren i Oslo er innenfor hva man skal tåle av uønskede ytringer mot en selv. Det kan hende at mange er enig i denne vurderingen. Uten noen juridisk kompetanse, ville jeg nok selv ha tenkt annerledes.
Vi må ta et oppgjør med den arven vi har med oss, og ikke bare dekke over skammen og tro at den ikke påvirker oss lenger.
Mitt ansvar
Et annet spørsmål er hva jeg gjør når sleivete kommentarer kommer? Sier jeg fra når den fordekkede holdningen som plasserer en annen på utsiden av fellesskapet kommer for dagen? Tar jeg til motmæle, selv om den personen eller representanter for gruppen, ikke er til stede? Det er vårt felles ansvar å veilede hverandre, minne hverandre om verdiene våre.
De aller, aller fleste av oss ønsker jo et samfunn hvor enhver kan gå ut døra fra sitt hjem og føle seg trygg på å ikke bli trakassert på bakgrunn av hvem de er som person. Selv om vi i Norge, offisielt sett, har nulltoleranse for hatytringer, rasisme og diskriminering, tar det tid før det synker helt inn i folkesjela vår. Selv i de arbeidsmiljøene og lokalsamfunnene som har en høy bevissthet på sine verdier knyttet til diskriminering, skjer det glipper hele tiden.
En forferdelig arv
Dette gjelder også for dem av oss som tror vi er trygge og godt innenfor. Det tar tid å endre egne holdninger og tankesett. Vi må begynne nå, og vi må begynne med språket, fordi det avslører oss, avslører hvilke verdier vi har og står for. Hvilke ord jeg bruker for å omtale et annet menneske eller en gruppe mennesker er av avgjørende betydning. Skaden er skjedd selv om man unnskylder seg etterpå.
De bleke, melaninfattige blant oss, er foret opp på en diett via bøker, filmer, politikk, som i århundrer har fortalt oss at vi er overlegne urfolk, melaninrike, eller folk som på en eller annen måte kan oppfattes som annerledes. Alt dette strider mot det de fleste av oss vil stå inne for, likevel må vi våge å erkjenne denne forferdelige arven vi bærer med oss. Vi må ta et oppgjør med det og ikke bare dekke over skammen og tro at den ikke påvirker oss lenger.
Jeg kan ikke ta ansvar for hva mine forfedre og -mødre har gjort, men jeg må ta ansvar for hva jeg ønsker å bringe videre av handlinger, tankegods, språkbruk og holdninger. Det skylder vi dem som betaler prisen.
[ Vil snakke om kvardagsrasisme i kyrkja: – Blir ofte møtt med at ein er hårsår ]