Et gammelt inuitt-ord sier at «sangen er tanker som synges med åndedrettet, når mennesker lar seg bevege av en stor kraft og ikke lenger kan tilfredsstilles av alminnelig tale». Sangen er antakelig like gammel som språket. Voggesanger har til alle tider og i alle kulturer vært «den fyrste song». Vi har sunget til måltidet, arbeidet, festen, gudstjenesten. Slavene sang på bomullsplantasjene i Amerika. Noen foreldre sang for barna sine da de ble ført inn i gasskamrene i Auschwitz. Etter tragedien på Utøya ble «Til ungdommen» nærmest for nasjonalsang å regne.
Hva ville arbeiderbevegelsen og vekkelsesbevegelsen i Norge ha vært uten sangen? Vår sangskatt binder tider og mennesker sammen, enten vi bor «mellom bakkar og berg utmed havet» eller på plassen «Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel». Vi synger når «det lyser i stille grender» og når vi har «vaske golvet, og vi har børi ved». Eller når «vi vandrer med freidig mot», og «vinden blæs synna, og vinden blæs norda». «Så lenge skutan kan gå» og sangen lyder, er det håp. «We shall overcome!»
Et fellesskap der vi ikke skal veies og vurderes
Allsang myker opp stive skuldre, lokker fram glansen i øynene, får hjertene til å banke, skaper samhold og solidaritet, gir mot og makt. Mennesker kommer sammen, noen er kanskje demente.
Den dagen de unge ikke kan en eneste av de sangene foreldrene sang som barn, da er generasjonskløften blitt urovekkende dyp
«La oss ta en sang!» En vi kan utenat, eller «by heart», som engelskmennene så riktig sier det. Fordi teksten er kjent, trenger vi ikke å hente fram sangbøker. All oppmerksomhet kan rettes mot ordene, melodien og pusten. En understreng dirrer i oss, og vi kjenner en stille fryd. Vi er med i et fellesskap der vi ikke skal veies og vurderes, bare synge med det nebb vi har. Og alle kan være med. (Det ville blitt stille i skogen hvis bare de «flinkeste» fuglene sang.)
[ Maija starter demenskor i Levanger ]
Generasjonskløften har blitt urovekkende dyp
Vår felles sangtradisjon må næres og utvikles. Da må de unge i hver generasjon også lære noen av de gamle sangene. Ellers brytes lenken. Den dagen de unge ikke kan en eneste av de sangene foreldrene sang som barn, da er generasjonskløften blitt urovekkende dyp. I Normalplan for landsfolkeskulen av 1939 ble det sagt at sang «hjelper til å opna hugen for det som er vent og godt og tener til å fremja samkjensle og godt kameratskap. (…) Difor skal ein freiste oppseda elevane til å bli så glade i song at dei kjem til å syngja heile livet igjennom.» Språket er gammelmodig – og vakkert! – men budskapet er aktuelt.
Jeg blir trist når sang ikke lenger er å finne i overordnet del av læreplanen for grunnskolen og bare så vidt nevnes i planene for norskfaget. Dermed blir det nærmest valgfritt om lærerne vil synge i klasserommet eller ikke. Jeg sier med Alf Prøysen: «Men største skylda, det har nå Utdanningsdirektoratet, som laga planer tå røtne ord!»