For noen uker siden skrev jeg om at å forlate BCC ikke var en slik dans på roser, og i hvert fall ikke like uproblematisk som trossamfunnets styreleder Berit Hustad Nilsen framstiller det. Jeg adresserte innlegget til Nilsen, og håpet at hun vil svare.
Det gjorde hun ikke. Istedenfor fikk jeg svar fra Christoffer Fossnes.
Fossnes fortalte at det gikk fint for ham å være litt utenfor i ungdommen. Men måten han la det fram på, viser at han kun var i periferien i en periode. Han beholdt troen, og er med i dag. Fossnes er forøvrig nevø til Bernt Aksel Larsen, som lenge har hatt stor innflytelse i BCC.
Jeg fikk også svar fra gruppe ungdommer og studenter, som sa at «vi kan også tenke selvstendig».
Jeg opplevde svaret fra dem som selvsentrert. I stedet for å anerkjenne opplevelsen til en avhopper som sier ifra, avviser de min tilbakemelding, og konsentrerer seg om én formulering i innlegget mitt, hvor jeg bruker ordet «indoktrinert».
Rett i forsvarsmodus
Felles for begge svarene, er at de gikk rett i forsvarsmodus. Fossnes antok at siden det gikk fint for ham, må det nødvendigvis gå bra for flertallet. Han påstod at han kjente folk det gikk fint med. Men hvordan kan han vite at alle avhoppere er villig til å snakke åpent med ham?
Poenget mitt står: Det er ikke lett å bryte ut, når slekta di er i menigheten
Problemet med den andre responsen, er at de hang seg opp i min bruk av ordet «indoktrinert». Jeg kunne også sagt at en oppvekst i menigheten og en fortsatt sterk tilknytning til den, minsker sannsynligheten for at de forlater BCC.
Jeg opplever at de legger større vekt på at livet i BCC fungerer for dem, enn at det ikke fungerer for en del andre. Men poenget mitt står: Det er ikke lett å bryte ut, når slekta di er i menigheten. Og så lenge familien er med, vil du fortsette å bli eksponert for tankegodset som BCC forfekter.
Felles for begge svarene, er at de gikk rett i forsvarsmodus
Når skal ledelsen svare?
Etter jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg henvendelser fra mange tidligere medlemmer som takket meg for å ta opp problemstillinger som de kjente seg igjen i, og som ikke selv har ønsket å gjøre dette – av frykt for forskjellige slags reaksjoner.
Jeg har ikke hørt noe fra BCC. Når skal ledelsen ta ansvar og svare selv? Så langt framstår det som om BCC har dyttet det retoriske ansvaret over på medlemmene sine.