I et svar til Kjell Arild Pollestad i Vårt Land 13. februar sier Sylfest Lomheim at Lukas sine ord i 2,14 slik de er oversatt i Bibelen 2011, «...er uomtvistelege; englane syng at bodskapen gjeld dei menneska som har Guds hugnad (altså ikkje alle!)».
I ei bok om kommaets historie og regler bruker Lomheim nettopp englesangen hos Lukas som et eksempel på hvor avgjørende et komma kan være for meningen i setningen: «Det kunne stått komma etter ‘jorda’. Då hadde me kanskje kunna tolka det slik at Gud har hugnad i alle menneske. Men ifølgje grunnteksten er ikkje meininga at Gud har hugnad i alle menneske. Bodskapen (på gresk) er klar, endå mange ikkje heilt har forstått det. Det skal vera fred på jorda blant dei som Gud har hugnad i. Gud let englesongen sortera menneska i to grupper.»
Hva er meningen?
Når Bibelen 2011 oversetter slik: «... og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i», så går jeg ut fra at dette er den gjengivelsen av grunnteksten som de fleste eksperter mener er rett, slik Lomheim sier. Men å gjengi det språklige innholdet betyr ikke at man med det har klargjort hva som er meningen med det som står.
Hva er det Lukas har ment med å la englene lovprise Gud med disse ordene? Hva er den språklige, religiøse og sosiale konteksten for uttrykksmåten? Disse problemene hopper Lomheim bukk over. I stedet sier han: «Prestar må gjerne tolka, i sine preiker. Men dei kan ikkje, eller bør ikkje, prøva å endra den språklege meininga som Lukas uttrykkjer.»
Nå er det nettopp prestenes oppgave ut fra sin faglige bakgrunn å forklare hva Lukas kan ha ment for at det skal bli forstått riktig så langt det er mulig. Det trengs faglig innsikt for å forstå en 2000 år gammel tekst. Når Lomheim sier at englesangen sorterer mennesker i to grupper, så stemmer det dårlig med hvordan englene presenterer sitt gledesbudskap. De forkynner en glede for hele folket, altså for alle, fordi det er født en Frelser for alle. Dette er jo grunnlaget for englenes lovsang. Da er det merkelig at de skulle forandre mening så fort, og si noe som ifølge Lomheim betyr at gledesbudskapet bare gjelder for en viss gruppe mennesker.
Når Lomheim sier at englesangen sorterer mennesker i to grupper, så stemmer det dårlig med hvordan englene presenterer sitt gledesbudskap
Gjelder alle mennesker
Lukas skrev sitt evangelium trolig en gang i løpet av 70-årene e.Kr. Han hadde selv og sammen med Paulus opplevd hvordan evangeliet ble tatt imot av noen og avvist av andre. I en kommentar leser jeg at uttrykket «mennesker Gud har glede i» på den tida nærmest var en gjengs betegnelse på den flokken som hadde sluttet seg til den kristne menighet. Lukas bruker også samme uttrykk i fortellingen om Jesu dåp.
«Fred» i Det nye testamente betegner den fred som skapes ved Jesu forsoningsgjerning: fred i forhold til Gud og fred menneskene i mellom som Guds barn og søsken. Det er den fred som Gud gir sammen med den Frelser han sendte, til alle som tar imot Guds frelse. Den gleden Gud har i de menneskene som tar imot Hans Sønn, kan sammenlignes med den gleden faren til den bortkomne sønnen har i sin sønn fordi han vendte om og kom hjem. Guds kjærlighet gjelder alle mennesker. Ingen sorteres ut av Gud. Alle kan glede Gud ved å ta imot Guds kjærlighet i Jesus.
[ Lærer å spille på flere strenger ]