I filmen «A man called Otto» forsøker hovedkarakteren Otto, spilt av Tom Hanks, å ta livet sitt. Flere ganger. Til slutt dør han. Seeren kan puste lettet ut; det var en naturlig død. Hjerteproblemer. Eller var det det? En brå og uventet død er alltid et sjokk for de nærmeste, men ekstra tungt er det når den avdøde planla og gjennomførte avslutningen av livet selv.
Om lag 650 personer tar livet sitt hvert år i Norge. Det er nesten ti ganger flere enn de som dør i trafikken eller drukner. De fleste av oss kjenner noen som har opplevd selvmord i nær familie, eller blant venner. Selv om det det angår svært mange av oss strever vi med hvordan vi skal håndtere brå død som er selvpåført.
Selvmord er så definerende for de rundt at begravelse blir ekstra viktig og ekstra vanskelig. Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (Leve) og Jølstad begravelsesbyrå utforsker dette landskapet, som fortsatt er preget av fordommer, bekymring fortvilelse og lukkethet.
Viktige ordvalg
Erfaringen er at vi ikke er så åpne rundt selvmord, som man kanskje kan få inntrykk av. Særlig ikke i første fase av sorgen og når begravelsen skal planlegges og gjennomføres. Det kan være forståelig. Man ønsker å minnes en kjær nærstående, og vil ikke at dødsårsaken skal dominere den siste avskjeden. Samtidig er erfaringen at spørsmålet om dødsårsaken melder seg, uansett. En del av avdødes nærmeste vil kanskje kjenne til selvmordsforsøk eller depresjon. Fravær av åpenhet kan derfor føre til spekulasjon som kan kaste skygger over et av de viktigste ritualene livet har, nemlig begravelse.
Faren for å inspirere andre til å tenke på selvmord som en løsning er en tematikk som ofte går igjen. Selv om det i utgangspunktet ikke er så mye galt man kan si eller gjøre, kan balansegangen mellom åpenhet og smittefare være vanskelig. Da kan ordene som velges være viktige. Om man sier at avdøde «valgte» å ta sitt eget liv, eller mer nøkternt, «tok» sitt eget liv kan for eksempel bety en forskjell.
Fravær av åpenhet kan derfor føre til spekulasjon som kan kaste skygger over et av de viktigste ritualene livet har, nemlig begravelse
Meninger om begravelsen
I en tid preget av sjokk er tålmodighet, nærvær og praktisk hjelp viktige stikkord for oss som er rundt, enten vi er profesjonelle eller nærstående. Respekten for at det skal tas riktige beslutninger i en tid med kaos er avgjørende. Hos oss er begravelsen senest to uker etter dødsfallet. Omstillingen fra å forholde seg til en lys levende person til å skulle planlegge en verdig begravelse er enorm. Dette er også en tid da tiden flyter i ett og det er fort gjort å glemme hva man har bestemt. Derfor er en viktig detalj som skriftlighet helt avgjørende.
Å sette ord på et liv som avsluttes med selvmord er vanskelig. En gravferdstale som vanligvis hyller levd liv blir utfordrende når selvmordet fører til at den avdødes liv må refortolkes
De som har begått selvmord er i alle aldre, men ofte vil vedkommende ha mange relasjoner og mennesker rundt seg som har en mening om hvordan begravelsen skal være. Mange familier opplever at de vokser sammen eller splittes når vanskelige valg skal tas. Skam og skyld kan prege beslutningene og kan på mange måter forsterke traumene.
Aksept og håp
Å sette ord på et liv som avsluttes med selvmord er vanskelig. En gravferdstale som vanligvis hyller levd liv blir utfordrende når selvmordet fører til at den avdødes liv må refortolkes. Faren for å enten bagatellisere dødsårsaken eller la den dominere er vanskelig. Å møte det fryktelige med aksept og håp er det vi som står rundt kan bidra med.
Filmen sier ikke noe om hvordan forberedelse og gjennomføring av begravelsen til Otto er. Kanskje får han en fin tale fra noen av naboene som hyller hans særegenheter og hvor mye han lengtet etter sin avdøde kone. Vi som seere kjenner imidlertid Ottos smerte og hvor sterkt han ønsket å tre ut av livet. For oss ga filmens åpne ende et behov for å sette ord på noen erfaringer mange kan ha glede av hvis selvmordet rammer noen av de man er glad i.