I dag, fredag 19/5 er det avskjed med Martin Lønnebo fra Linkøping Domkirke.
I mai 2014 reiste jeg til Linkøping for å treffe biskop em Martin Lønnebo og forberede meg til bispegjerningen i Tunsberg bispedømme. Det var varmt vårvær og biskop Martin tok imot meg i den vakre hagen sin rundt rekkehuset der han og hans kjære Britt-Louise bodde. Det ble en god og tankevekkende vandring i deres symbolrike Skapelseshage som nå er flyttet til stiftsgården Vårdnäs. Deretter et enkelt måltid, en åndelig samtale og et skriftemål med absolusjon og velsignelse under et av hans mange og kjære ikonmalerier. Da jeg sa takk og farvel, var hans hilsen tilbake: «Vär inte redd, broder!»
I dag, fredag 19.mai, 9 år senere, ville jeg også gjerne vært i Linkøping og sagt takk og far vel. Hans sønn, presten og forfatteren Mattias Lønnebo forretter begravelsen nå i formiddag, og flere av hans nære venner vil være med å dele ut nattverd til en fullsatt domkirke.
«Hva var utgangspunktet for din tro og ditt prestekall,» spurte jeg ham. Og han svarte: «Det var arven fra min mamma. Det var Lina Sandels «Tryggare kan ingen vara» og det var Fader Vår». «Det var troen som valde mig».
Jeg glemmer ikke hans refleksjoner to dager senere under en retreat på Bjärka Säby, rett utenfor Linkøping. Han snakket om at denne troen på den Treenige Gud er en smittsom tro, og som regel er det andre mennesker som er smittebærere: Noen i slekten, eller konfirmantpresten eller en hendelse. Senere fikk jeg lese hans utfordring til oss som kirke: «Troens fremtid i Sverige beror inte på kyrkans ekonomi och kommunikation uten på hur många smittebärare vi har.» Det han kaller «kyrkans viktigaste ämbete.»
Frimodig, fornyende og samlende
Han var biskop i Linkøping fra 1980 til 1995, og fremsto som en frimodig, fornyende og samlende hyrde som hele tiden vektet og praktiserte Kristuskransens perler og åndens frukter; kjærlighet, glede og fred.
Begravelsen i dag finner sted i den domkirken og under den altertavlen som den norske maleren Henrik Sørensen kalte «Den nordiske Kristus» eller også «Den unge Kristus».
Bemerkelsesverdig er det at utgangspunktet for Lønneboes biskopsgjerning skjedde i lys av en Kristus som er i bevegelse. Ja, som vi ser på bildet av alter-tavlen, løfter foten på vei mot oss til en ny tid og til en ny generasjon.
Før Lønnebo selv sluttet sin tjeneste som biskop ønsket han å etterlate en hilsen, et testamente. På veggen i vestibylen i Domkapitlet, på vei til Bønnekapellet satte han opp et skilt med bibelens tre korteste vers fra 1.Tess 5,16-17 og 18: «Var alltid glada! Be ständigt! Tacka hela tiden Gud!»
Biskop Martin var bare syk en drøy uke. Han kunne gå sin promenad og være i bevegelse blant mennesker i Linkøping til det siste. Vi lyser fred og stille fryd over hans minne, og sier takk, far vel og adjø; som betyr til Gud.