I to tiår har jakten på en ny kirkelig organisering stått på dagsorden i Den norske kirke. 18 år er gått siden Kirkemøtet vedtok å arbeide for én arbeidsgiverlinje. I etterpåklokskapens forunderlige lys synes det nå klart at dét i realiteten ble utelukket allerede av Stortingets «kirkeforlik» i 2008, senere bekreftet i Stortingsvedtak av 2017 etter Kirkemøtets anbefaling, om å videreføre den todelte finansieringen av kirken mellom stat og kommune.
I 2022 valgte så Kirkemøtet – med knappest mulig flertall – en modell for framtidig organisering. Denne viser seg vanskeligere å skulle gjennomføre enn flertallet skjønte. Da Kirkerådets forslag til vedtak til årets kommende Kirkemøte forelå i mai, gikk dette opp for mange.
Forslaget innebærer at modellen kun lar seg gjennomføre i 8 av Norges 356 kommuner og 12 av kirkens 95 prostier. I tillegg åpner forslaget for noen mulige og varierte forhandlingsløsninger ellers i landet. Forslaget framstår komplisert og ressurskrevende. Det vil kreve mange nye år med utredninger, høringer og forhandlinger.
[ Fleire fellesråd opnar for å skrote ny organisering av kyrkja: Har hasteinnkalla til storsamling ]
Et alvorlig varsko
En gruppe ledere for lokale kirkelige fellesråd har dannet et nettverk. De leverte kort tid etter en svært kritisk uttalelse. Tross faktiske feil når det gjelder antall endringsoppsigelser av kirkeverger, forsøk på å så tvil om Kirkemøtets fullmakter, samt et språk som oser av mistenkeliggjøring, er den et alvorlig varsko til de som fortsatt måtte tenke at modellen fjorårets Kirkemøtet valgte å gå for kan virke forenklende og samlende. De siste par ukene har flere tatt til orde for at Kirkemøtet i august bør avvise hele saken. Det er blitt tydelig etter flere av bispedømmerådenes innspillsmøter med rådsledere og gjennom uttalelser fra proster, fellesråd og flere fagforeninger.
Selv har jeg kommet til det samme. Jeg har mistet troen på prosjektet ny kirkelig organisering. Samtidig har jeg fått ny tro på hva som er mulig innenfor gjeldende ordning: Tydeligere rolleavklaringer, konstruktiv avtalt samhandling, og bevissthet og forpliktelse på felles visjon og strategier. Utgangspunktet må alltid være hva som tjener den lokale kirke best på hvert sted. Og i vår kirkeordning, i §26, har vi allerede den hjemmelen vi trenger: «Bispedømmerådet utfører de oppgaver som det etter avtale blir overlatt av det enkelte menighetsråd eller kirkelige fellesråd.»
Vi har som kirke i dag langt viktigere ting å gjøre enn å bruke enda mer tid, penger og oppmerksomhet på endeløse strukturdebatter. Vår jobb nummer én er å bringe evangeliet ut i ord og handling med forstand på folks hverdag og behov. I en tid med stadig knappere offentlige kirkebevilgninger, må vi prioritere den kirkelige førstelinjetjenesten. Det er ute blant folk, der mennesker erfarer og opplever, vi bygger kirkens organisasjon og sikrer budskapets troverdighet. Det betyr ikke at tjue års organisasjonsdrøftinger har vært bortkastet. De har lært oss mye, bidratt til en større forståelse av Den norske kirkes sammenheng, og viser oss nå nye muligheter. Det er som etter å ha reist jorda rundt, å komme tilbake og erkjenne at det ikke er så verst hjemme likevel.
Jeg har mistet troen på prosjektet ny kirkelig organisering
Tre forbedringsområder
Det er særlig på tre områder, sett fra lokalmenighetenes behov, jeg mener vi har mye å vinne på å finne nye avtalebaserte løsninger innenfor rammene av gjeldende organisering:
1. Tydeligere rolleavklaringer mellom ulike stillingsgrupper og samtidig større samsvar når det gjelder arbeidsforhold, tilsettingsprosedyrer etc.
2. Ny kompetent kirkefaglig og åndelig ledelse av primært de vigslede tjenestegruppene, uavhengig av arbeidsgivers styringsrett.
3. Avklart løsning på hvem som har ansvar for hva når det gjelder lokal tilstedeværende ledelse av kirkelige ansatte og koordinering av virksomheten med basis i menighetsrådets vedtak.
Nå gjelder det å legge vekk all prestisje. Mange har investert mye i denne saken gjennom årene som har gått, ikke minst blant våre engasjerte kirkepolitikere og dyktige kirkebyråkrater. De skal ha stor takk! Nå skal vi videre sammen, på en måte som styrker kirkens vitalitet og gjør tydelig at vi prioriterer rett og finner løsninger som både svarer til de lokale behov og kirkens kall.
[ Viser kortene i trossamfunnslov: Minst 100 medlemmer for å få støtte ]