I slutten av juni ble FNs internasjonale yogadag markert, og yoga synes bare å vokse i popularitet. For mange yogautøvere er yogaens røtter i India og følelsen av autentisitet viktig. For andre er yogaens opprinnelse som en gammel indisk frelsesteknikk problematisk, for er yoga religion, eller kanskje til og med religionsutøvelse?
En ting er sikkert: Vi vil gjerne gjøre yoga, men da trenger vi at yoga passer med våre livssynsmessige overbevisninger – enten det er snakk om religiøse eller sekulære overbevisninger. Og imens stadig flere fagfolk tar til orde for å inkludere yoga i skolens livsmestringsfag, og Oslo-biskop Kari Veiteberg finner det uproblematisk å delta på yogagudstjenester, synes andre å frykte en «snik-hinduisering» når yogamattene rulles ut i skoler, arbeidsplasser og kirkerom.
Har masse med religion å gjøre
Det er forståelig at det kan være problematisk for mangt et livssyn om yoga skulle være religiøst betinget. Kanskje er nettopp dette grunnen til at mange yogautøvere har behov for kategorisk åhevde at «yoga har ingenting med religion å gjøre» Som jeg skal komme tilbake til, behøver ikke yoga være tilknyttet noe bestemt religiøst verdensbilde. Men selv om yoga for mange ikke har noe med religion å gjøre, må jeg som religionshistoriker si meg grunnleggende uenig i påstanden over. Yoga har massevis med religion å gjøre, både historisk og i dag.
Moderne yoga beskrives gjerne som en syntese av indisk hathayoga med europeisk kropps- og treningskultur. Nylig publiserte jeg sammen med danske kollegaer en oversettelse av teksten Hathapradipika som ble skrevet på sanskrit i India på 1450-tallet.
Hathapradipika er det mest innflytelsesrike verket om hathayoga, altså den formen for yoga som moderne yoga i alle fall delvis stammer fra. Her finner vi 15 yogastillinger (asanaer) som alle praktiseres i dag. I en gitt yogatime står kanskje lotusstillingen (padma-asana), likstillingen (shava-asana) og skulderstående stilling (viparita-karani, «omvendt-teknikken») på programmet.
Alle disse og flere til finner vi beskrevet i Hathapradipika, som for øvrig også beskriver pusteteknikker (pranayama), yogiske forseglingsteknikker (bandhaer og mudraer) og dypmeditasjon (samadhi). I likhet med dagens yogapraksis er Hathapradipika bevisst de helsemessige fordelene ved yogaøvelsene. Den foroverbøyde paschimatana-asana skal for eksempel øke forbrenningen, være slankende og forhindre sykdommer.
Det er allikevel frelse og guddommelighet som er hovedmålet med yogaøvelsene, og her forankres hathayoga godt i et hinduistisk verdensbilde. Mestrer man yoga oppnår man ifølge Hathapradipika nemlig ikke bare en sunn kropp, men en guddommelig kropp hvor man blir lik guden Shiva. Yogien oppnår da magiske krefter, udødelighet, løsrivelse fra alle karmiske bånd og utfrielse fra gjenfødselens kretsløp – altså frelse i en hinduistisk forstand.
Det er frelse og guddommelighet som er hovedmålet med yogaøvelsene, og her forankres hathayoga godt i et hinduistisk verdensbilde
Er yoga hinduisme?
Betyr så slike innsikter fra yogaens storhetstid i India at «yoga er hinduisme og hinduisme er yoga», som lektor Eivind Gjerdal advarer mot med jevne mellomrom? Svaret er nei. For selv om yoga har noe med religion og hinduisme å gjøre, betyr ikke dette at all yogapraksis utelukkende kan føres tilbake til en indisk religiøs kontekst. Som nevnt ble moderne yoga konstruert i et kulturmøte mellom indisk yoga og vestlig kropps- og treningskultur. De dynamiske øvelsene i moderne yoga, som bl.a. solhilsenen (surya-namaskara) er eksempel på, utviklet seg i sammenheng med skandinavisk gymnastikk på tidlig 1900-tallet, og er ikke nødvendigvis religiøse i opprinnelse eller særlig gamle.
Den indiske yogaen kan heller ikke utelukkende knyttes til et hinduistisk verdensbilde. Yoga oppsto som del av en fellesreligiøs asketisk strømning i India ca. 500 f.kr., og har utviklet seg innen buddhistiske, hinduistiske og jainistiske tradisjoner. Under mogul-styret var yoga dessuten populært blant muslimer. I et historisk perspektiv kan vi si at yogateknikker har blitt knyttet til mange forskjellige religiøse og ikke-religiøse verdensbilder opp gjennom tiden, og dermed ikke kan sies å tilhøre én bestemt religion. Den mye debatterte kristen-yogaen føyer seg sånn sett til et historisk mønster hvor yogateknikker fylles med ulikt meningsinnhold.
Yoga oppsto som del av en fellesreligiøs asketisk strømning i India ca. 500 f.kr., og har utviklet seg innen ulike religiøse tradisjoner
Står i en politisk kontekst
Det er imidlertid sterke ideologiske krefter i India som gjerne vil ha det til at all yoga skal være hinduisme. Skal du kontemplere noe viktig som angår din egen praksis på yogamatta i dag, er det kanskje yogaens politiske kontekst. Mange er nemlig ikke klar over at den internasjonale yogadagen ble innstiftet av Indias hindunasjonalistiske statsminister Narendra Modi, og anses som del av en hindunasjonalistisk agenda om å skape et hindu rashtra – et «India for hinduer».
Da yogadagen ble innstiftet i 2015 kom noen av de heftigste protestene fra landets kristne minoriteter, som opplevde regjeringens promotering av yoga nettopp som en slags «snik-hinduisering» og som et subtilt ledd i hindunasjonalistenes assimileringspolitikk. Yoga fremstår gjerne som ikke-religiøst og apolitisk, og egner seg derfor til å fremme hindunasjonalistisk kultur og identitet på såkalt mykpolitisk vis. Den internasjonale yogadagen kan sees på som et lignende mykpolitisk spill i global skala. Yoga-forskeren Patrick McCartney har med dette som bakteppe hevdet at vestlige yogautøvere uvitende understøtter et hindusjåvinistisk regime og dens globale agenda om et hinduistisk overherredømme ved å tilslutte seg den globale «yogabevegelsen».
Dette er kanskje å gå urimelig langt. Yoga skal være bra for kropp og sjel, så rull ut din yogamatte med god samvittighet! Men benytt også anledningen til bevisstgjøring og refleksjon omkring yogaens religiøse og politiske implikasjoner.
[ Forsvarer bokutgivelse som knytter pride-bevegelsen til onde makter ]